Dette blogginnlegget kunne jeg adressert til mange forskjellige grupper. Politikerne i Sør-Aurdal er valgt fordi de er en liten gruppe som kan gjøre forskjell. Også har skolen i Sør-Aurdal stort forbedringspotensiale samtidig som kommunen trenger å frigi noen midler. Innlegget bør rett og slett interessere lokalpolitikere og foreldre.
I forbindelse med skolevegring er det forsket. Resultatet er rett og slett at gammel kunnskap kommer i ny forskning. Forskerne har rett og slett gjenoppdaget flokken sin betydning. Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før utstøting av flokken var jevngodt med dødsdom. Det er lett å finne eksempler på mennesker som benekter vitenskap for å holde seg inne med venneflokken. Mye av kriminaliteten i verden skjer fordi individer anser det som viktigere å ha aksept i flokken enn å gjøre det rette. Uttrykket pressen jager i flokk brukes om tilfeller der offeret ikke har noen sjanse uavhengig av hva sannheten er. Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, er et ordtak mange kan. Og når jeg snakker til kommunestyremedlemmer kan jeg jo trekke med avstemningene deres også. Det er påfallende mange saker der stemmegivingen viser hvilken gruppe det er viktig å holde seg inne med. Jeg aner ikke hvor mange ganger i mitt liv jeg har konfrontert politikere med stemmen de ga, for å oppdage at det viktigste var å holde seg inne med kommunestyret, partiet sitt eller bygda si, så fikk fornuften komme i andre rekke.
Jeg vil oppfordre dere til å lete opp forskningen som sier noe om spes.ped og effekten av den. Effekten er ulik ut fra tiltak. Men kjenn bare på navnet spesial pedagogikk. I veldig mange tilfeller resulterer spes.ped vedtak i timer på enerom med egen lærer. Det høres jo bra ut. Foreldre er ofte fornøyd når det satses på barnet deres og de er blitt tatt på alvor. Problemet er effekten av tiltaket. Lærerne og foreldrene sier til flokken at dette individet her kan dere fryse ut med vår tillatelse. Gjennom mine 15 år som lærer kjenner jeg ikke til et eneste barn som har kommet styrket ut av undervisning i enerom over lang periode. Eksempler på det motsatte kjenner jeg dessverre mange av. Skolevesenet har en enorm tro på skrive-, lese- og regneferdigheter. De er viktige nok, men hvor mange gode leveår går tapt grunnet manglene basisferdigheter? Og tenk etter hvor mange leveår som går tapt grunnet ensomhet eller andre tegn på manglende flokk. Dette er min påstand: skolens viktigste oppgave er å lære barna sosiale ferdigheter så de alltid har en flokk.
En god lærer kan gjerne være analfabet om hen evner å skape en flokk som vil hverandre vel. Ingenting er sterkere enn en flokk som løfter sammen. Mine timer var (nesten) aldri stilletimer. Stillhet er ikke synonymt med læring. Å lære bort er den enkleste varianten av dybdelæring. Jeg elsket lyden av elever som hvisket dybdelæring til hverandre. Min oppgave var å forklare dem forskjellen på å hviske fasit og dybdelæring. Elever er også enormt tolerante i forhold til hverandre, om ingen lærer dem noe annet. Dessverre er det å isolere elever i små grupper nettopp å fortelle dem noe annet. Og disse elevene mister gjerne muligheten til å holde oversikten på de viktige tingene. Nemlig det som opptar flokken. De var jo tross alt ute av klasserommet når samtaleemnet oppsto.
En god lærer hjelper flokken å velge rett alfapar. Og det er utrolig hva en alfaelev kan få til i en klasse. Det kan nok alle lærere som har opplevd alfaer underskrive på. En lærer er sjanseløs i en ungdomskoleklasse om alfaen er en sterk alfa og har helt andre verdien en skolen prøver å formidle. Et alfapar som formidler inkludering, passe læringstrykk og selvuhøytidelighet tillater timer der lærerne er ute av klasserommet. De styrer flokken med stødig utstråling. Det er kjempegøy å jobbe i slike klasser. Jeg har opplevd det noen ganger. Dessverre mest tidlig i min lærerkarriere. Får gangene var fulle av helsesøstre, sosiallærere, miljøterapeuter og spesial lærere som hadde kjempetro på adskillelse som læringsform. Og alle disse yrkesgruppene måtte jo rettferdiggjøre sin eksistens, så tiden ble fylt opp med elever som strengt tatt burde vært med flokken sin.
Så kjære politikere. Kjære brukes vel når det skal smiskes? Og jeg vil jo nå smiske dere inn på vedtak som er bedre for elevene og billigere for kommunen. Oppdater dere på skoleforskningen og gjør modige vedtak. De er mangt som kan gjøres. To konkrete forslag fra meg:
1: Jeg vet jeg er i utakt med lærere flest, men det beviser på ingen måte at jeg tar feil. Kravet fra lærerstanden er vel flere lærere og maks antall elever pr. lærer. Har hørt tallet 15. Ingen skole jeg kjenner til (har sett på statistikker) Norge har mer enn 13 elever pr. lærerstilling i dag, så 15 bør være lett å innfri. En skole jeg jobbet på ga alle lærere kontaktlæreransvar. Det kostet litt mer i kontaktlærertillegg. Men det ble plutselig slutt på A- og B- lærere, og følgelig A- og B- fag. Jeg vet ikke hvordan sykefraværet utviklet seg, men av skolene jeg har jobbet på var sykefraværet lavest der. Mulig det var slik før kontaktlærersatsingen også. Vi som før hadde A-fag (jeg hadde norsk) ble avlastet enormt gjennom denne satsingen. Ikke mest fordi det var slitsomt med mange kontaktelver, men fordi kollegaene mine plutselig var på lik linje i datatilganger, foreldrekontakt, anmerkningsskriving (og siden de plutselig måtte fronte nedsatte karakterer selv ble de mindre ivrige). Kanskje skal dere jobbe for et system der alle lærere med en viss prosentstilling skal ha kontaktlæreransvar?
2: Det finnes helt klart elever som har stort utbytte av langvarig 1 til 1 undervisning, selv om jeg ikke har truffet på noen slike i løpet av mine 15 år som lærer. Ta en fagdag med skoleledere, helsevesen og PPT, der dere utfordrer dem på diagnoser der elevens muligheter blir større ved å fjernes fra flokken.
En egenerfaring, om du orker lese litt til. Jeg har jobbet som spesiallærer et år. Det har jeg ingen utdanning til. Og heller ingen tro på den vanlige løsningen. Oppgaven min var en 8. klasseelev med en individuell opplæringsplan (IOP) tykk som en bok. Det meste av mellomtrinnet var tilbragt på enerom med egen lærer. Likevel kunne hen ikke stave navnet sitt riktig. Vi besluttet å plassere eleven i klasserommet. Da ble vi to lærere. Arbeidsoppgavene ble fordelt. Begge skulle ha ansvaret for alt. Prioritet 1 var å forklare klassen hva som skulle skje i timen. Prioritet 2 var å sikre at denne IOP eleven fikk med seg hva som skulle skje, var på plassen sin, fant utstyret som var nødvendig etc. Siden vi var to rakk vi begge prioriteringene. Det var slitsomt. Eleven ante lite om reglene i et klasserom etter år på enerom. Feil vei på stol, feil stol, naboen skrivebok, munndiare, hodet virret i alle retninger for å få oversikt over den ukjente flokken, og lista kunne vært mye lenger. Vi var på og byttet på. Resten av flokken mislikte elevens tilstedeværelse. Hen var et forstyrrende element. Litt gjennom vandring og bråk, men mest grunnet frykt. Og de hadde jo tidligere fått lov av skolen å stenge eleven ute. Etter litt prøving og feiling med dobbeltpulter og plassering ente hen opp rett foran tavla sammen med jenta som slet mest faglig. Faglig svak, men svært intelligent. Hun så fordelen av alltid ha en lærer tilgjengelig som større enn ulempen av plutselig raid av pennal eller skrivebok.
Etter ca. to måneder hadde vi gjort om dette fortapte prosjektet til en håpløst faglig svak elev som ble akseptert av flokken. Og flokken krevde arbeidsro. Vandring i klasserommet var omgjort til å ligge over pulten og puste dypt. Eller pause som vi oppfattet det som. Og aksepterte. Hvor langt skal en strikk tøyes? Pausene ble kortere og korter, og etter hvert færre og færre. Vi lærerne fikk etter hvert rikelig med tid til å vandre rundt i klasserommet og hjelpe andre. Eller henge på radiatoren slik gode timer tillater. Læring skjer tross alt best når elevene jobber og lærerne er passive. Ønsket vi gjøre noe kunne vi alltids ta en eller flere elever med oss ut for høytlesing, elevsamtaler, bibliotekbesøk, megling, spesialundervisning eller hva vi måtte ønske. Det eneste som hindret oss i stressende jobbing på høygir var troen på flokkens kraft. Og flokken innfridde til gagns.
Mitt største, og for så vidt eneste (siden jeg hater karakteropplegget), høydepunkt når det kommer til karaktersetting var norsk vårtentamen i denne klassen. Eleven som ikke kunne stave navnet sitt etter 7 år på skolen skrev nå til en svak 2- er. Jeg våget ikke tro det, så oppgaven ble lest gjennom av 2 andre norsklærere. Det var faktisk ikke bare mitt inderlige ønske og inhabilitet som ga denne karakteren. Kollegaene mine var enige. En svært svak 2-er er eneste karakter som har rørt meg til tårer, for karakteren var et resultat av innpass i flokken. En fin flokk hen skulle tilhøre 2 år til. Og det ble trolig forskjellen på et liv innenfor eller utenfor murene for denne eleven. Å få innpass i flokken krever karakter. Og den karakteren bidro jeg til. Og det er meningen med lærerlivet for min del.