Publisert 28/02 2020, 12:39
Noen år etter jeg sluttet på en skole snakket jeg med rektor. Jeg spurte hvordan det gikk på skolen. Han svarte at det gikk bra, men han savnet meg som type. Nå hadde han i mye større grad lærere som gjorde jobben sin, altså forsvant inn på kontorene etter timen og dokumenterte og forberedte. Papirene var på stell. Disse lærerne som uoppfordret hang med elevene i gangene og hjalp med lekse, diskuterte hverdagen, meglet eller trøstet var i stor grad utradert og erstattet med miljøterapeuter.
Timene i gangene var naturlig for meg. Jeg liker elever. Tilbringer gjerne tid med dem. For elevene var det trolig et tydelig signal på at jeg har tid til dere. Nå ansettes det miljøterapeuter til å gjør samme jobben. Elevene vet at miljøterapeutene er ute i gangene fordi skolen betaler dem for det. Forskjellen viser ikke så godt på tegnebrettet, men den er enorm. Kjenn etter neste gang du handler. Sitter betjeningen i kassa fordi vedkommende liker kunder og relasjoner eller sitter vedkommende der utelukkende fordi arbeidskontrakten sier det? Kjenner du forskjellen?
Mitt mål med å være gangmenneske var å skape gagns mennesker. Aldri har jeg møtt faglig svakere lærere enn meg, og aldri har jeg møtt lærere som har dokumentert så lite som meg. Eller jo, men aldri at de andre slapp unna med det. Årsakene til at jeg slapp unna kan jeg bare spekulere i, og det blir selvfølgelig helt subjektivt. Min teori er at relasjonen med elevene medførte mindre behov for dokumentering av episoder. Når karaktersnittet var omtrent som i andre klasser så var også mitt faglige nivå uinteressant. Hvilke kunnskaper jeg går inn i klasserommet med er langt mindre viktig enn hvilke kunnskaper elevene går ut av klasserommet med. I tillegg tror jeg ledelsen glemte meg litt, siden min filosofi er at relasjonen til mine elever må jeg ha selv. Sendes elevene til ledelsen for en hver konflikt får ledelsen enorme mengder arbeid og læreren gir fra seg relasjonen til eleven.
Et refreng i diskusjoner mellom lærere, enten diskusjonen går i sosiale lag eller i sosiale medier, er at ledelsen må. Og ja, ledelsen må, men hva må den og hva bør løses i klasserommet? Mitt inntrykk er at verktøykassen for relasjonsbygging er blitt borte ett eller annet sted i prosessen med skolebygging. Det handler om fag. Lærerstudenter må ha bedre karakterer for å komme inn. Lærerstudiet ble utvidet med en master. Erfarne lærere avskiltes fordi studiepoengene deres i fag mangler. Nasjonale prøver måler elevenes ferdigheter i fag.
Forskning viser så mangt. Det er lett å finne forskning som sier at relasjonen mellom lærer og elev er det viktigste for læring. Dessverre er det vanskelig å finne enkle målemetoder for god relasjon. Ergo så velges andre tiltak. Tiltak som kan måles uten at resultatene nødvendigvis er nyttige. Mitt råd til skolepolitikere er å vektlegge det mellommenneskelige langt mer i utviklingen av skole.