Mye av den dype depresjonen min er kanskje ikke depresjon. Kanskje er det mer riktig å kalle det frykt eller resignasjon.
Som de fleste vet har jeg levd livet i moll, og tilpasset meg det. Kallenavnet Ludvik trekker jeg på smilebåndet av. Navnet bygger jo på innsikt. Fysioterapeuter undrer seg over hvor optimist jeg er på vegne av skuldra mi, jeg som er pessimistisk til det meste annet. Dessverre viser ettertiden ofte realisme og ikke pessimisme.
Det var et slag i selvinnsikten å få svar på iq-testen fra forsvaret. Av frykt for score under gjennomsnittet bestemte jeg meg, i 1992, for å aldri spørre etter den. Det er så mye jeg ikke forstår. Så mange enkle ting jeg ikke kan. Så mange ganger jeg mine ideer er avfeid med: ja, ja, men alle kjenner Jørn. Det var fint å leve i håpet om gjennomsnittlig iq.
Med en iq-test som sier jeg tilhører de 11 % med høyest iq har frykten kommet. Nå vet jeg ikke helt hva iq er, men det handler om evnen til å behandle flere opplysninger samtidig, og se hvordan de påvirker hverandre. Hvordan skal det gå med Norge og verden om de fleste kan behandle langt mindre informasjon enn meg? Plutselig skjønner jeg hvorfor et udatert facebookinnlegg med starten «I morgen starter» kan re-postes i ukesvis. Det er vondt å forstå hvorfor folk tror Norge er fullstendig upåvirket av ting som skjer i resten av verden.
Og da er det godt å engasjere hjernen med gode tåpelige tanker. I går var jeg på min tredje thaiboksingøkt. For første gang fikk jeg en motstander. Levende motstander altså. Jeg har jo slitt med boksesekken. Nesten blitt slått ut av den. Min første levende motstander var den beste bokseren der. Like greit å starte der. Reglene ble gjort klare for meg. Det var kun lov å slå med hendene. Bruke albuer, kne og bein var forbudt. Inntil videre. Det finnes i all hovedsak tre typer slag. De skulle trenes. Og her kommer den gode tåpelige tanken. Jeg hadde problemer med å slå etter hodet. På den beste thaibokseren i området. Akkurat som jeg kunne truffet og skadet han liksom. Hjernen er ganske morsom. Det gode er jo å se hvor langt inne det sitter å slå folk. Men på boksetrening …
I et pedagogisk perspektiv var denne mann til mann treningen verdt et studium. De satte den beste bokseren på meg. Mens jeg jobbet på harde livet danset han rundt å så på teknikken min og veiledet, mens han satte inn spesialtilpasset løse slag der guarden min manglet. Håper jeg blir god nok til å slå løst så fort som han. Mens bestemann, bokstavelig talt, lekte med meg hadde de andre utbytte av å bokse mot hverandre. De var jo på et nivå der de kunne hjelpe hverandre. Organiseringen var den ultimate måte å tette hull på, uten å senke nivået på treningen for de andre.
Kanskje er dette iq å tenke på hvordan spesialpedagogikken i Norge bør organiseres etter en thaibokseøkt i Thailand? Helt klart en kombinasjon av tanker. Det gir ingen utdannelseskreditt, men helt klart økt kompetanse. Men det er viktig å reflektere på riktig tid. Hardtslående pedagogikk kan jo være resultatet av tenkepauser.