Jeg skjønner ikke helt det thailandske samfunnet. Begynner å bli skikkelig nysgjerrig på det. Pengebruken min er på ingen måte stor. Utover mat og vann koster jeg på meg økter med thaiboksing og massasje. Massasjen varer i 60 min og thaiboksingen varer litt over 90 min. Begge delene koster 400 bath, eller ca. 130 norske kroner. De gangene jeg har vært på thaiboksing har mellom 2 og 5 stykker betalt. Antall instruktører er 3 og 4. En kjapp titt i dagsprotokollen til massasjestedet viste 4-5 massasjer pr. ansatt pr. dag. De jobber fra 10.00 til 23.30. Lønna må bli utrolig lav. Drøssevis av barer, butikker, taxisjåfører, restauranter, overnattingssteder og surfeskoler jeg går forbi har ingen omsetning. Likevel er alle folkene blide og hyggelige. Kjenner på ingen måte til velferdssystemet her, men inntrykket er nærmest fravær av slikt. Pensjonen f.eks. virker til å være pengene barna sender hjem.
Skulle tro slikt medførte en del kriminalitet. Men barene slukker lyset når de går hjem. Flaskene står gjerne igjen i stativer alle har tilgang på. I går tittet jeg bak presenningen som «stengte» en fruktsjappe. Frukten var dekket med tepper. Låsene på hytta jeg bor i, restaurantene, massasjesalongene osv. er hengelåser av typen sterke mennesker kan vri opp uten verktøy. Det er bare en markering av stengetid. Kjøretøy står med nøkkelen i.
Det dør store mengder folk i trafikken her. Til tross for en temmelig rolig kjørestil. Folk stopper og venter. Ingen tuting. Og det kjøres utrolig mye, selv om drivstoffprisene er skyhøye. Skjønner ikke hvordan de har råd. Dødsfallene i trafikken kunne nok reduseres voldsomt ved reguleringer som maks 2 pr. scooter, hjelmpåbud og promillekontroller. Men de kommer ikke med slike reguleringer. De dør som fluer i trafikken. Og resten bare smiler.
I Norge får vi penger av staten til det meste, og alle er sure fordi summen er for liten. Vi har en nullvisjon for trafikkdrepte som sender oss til topps på verdens statistikk for trygg trafikk, men alle klager på veiene og påleggene. Vi forbanner noen opp og ned om strøm eller vann er borte i 2 timer.
Jeg skjønner ikke det thailandske samfunnet. Neste gang skal jeg prøve å komme litt inn i det. Spørre folk etter velferdsordninger, lønnsnivå og slikt. Det jeg langt på vei får bekreftet her er formelen for misnøye. Det er forventninger minus opplevde liv.