Jeg gleder meg til juli. I kveld avtalte jeg en pedagogisk diskusjon 3 mnd. fram i tid. Sannsynligvis gir den enda mer mening å ta diskusjonen om 15 mnd. En tidligere ungdomsskolekollega av meg bytter til barneskole. Jeg kjenner ikke så mange som har gått den veien.
Av en eller annen grunn diskuteres det opp og ned og i mente på lærerværelser hvordan vi skal få elevene til å lære. Vi settes i grupper for å diskutere det. Vi sende på kurs for å lære det. Vi foreleser til hverandre om hvordan vi får elever til å atter lære. Jeg er møkk lei hele denne diskusjonen. For min del er det interessante spørsmålet når og hvorfor elevene slutter å lære.
Absolutt all erfaring med barn er at de har et indre læringsdriv. Størrelsen på læringsdrivet variere litt og farten de lærer i er også individuell. Men alle barn liker å lære. På ett eller annet tidspunkt er manglende læringslyst ett problem for skolen og eleven. For min del er det opplagt at det pedagogiske fokuset burde være å finne ut hvorfor elevene slutter å lære. Fra det øyeblikket læringsvegring slår inn jobber lærerne i motbakke.
I bestefall oppnår man høflig taushet i kollegiet om man stiller spørsmål rundt drapet av læringslyst. Om lærerne føler på skyld, frykter endringene svaret på spørsmålet vil medføre eller om de bare er uinteresserte vet jeg ikke, men rommet blir fort tomt når slike temaer kommer opp. Inntil i dag. Gode kolleger er gull verdt.
Min ungdomsskolekollega var enig i at mange ungdomsskoleelever hadde sluttet å lære og hun var enig i at barn liker å lære. 3 mnd. med undervisning i coronatid er kanskje for lite tid til å finne ut hvor læringslysten drepes, men jeg kan vente i 15 mnd. Til nå har jeg ventet i 10 år på denne pedagogiske debatten. Vi blir nok bare to, men det er dobbelt så mange som bare meg.
Min hypotese er at barna slutter å lære i 5. klasse. De som slutter før det har som regel aldri kommet inn i det skolen kaller å lære, tror jeg. 5. klassinger begynner å utvikle egne meninger. Ikke trass altså, men ordentlige meninger. Kall det gjerne personlighet. I 5. klasse er elevene virkelig i stand til å sette spørsmål ved saker og ting. Mange liker skole. Heldigvis. Andre finner det meningsløst. De skal tross alt ikke bli slike som er fantastisk flinke til å sitte med 90 grader i knær og hofter mens de løser oppgaver som havner på pulten sin. Noen kobler bare ut og går i dvale, andre går i knas mens noen bare fortsetter å løpe.
I 5. klasse har elevene også skjønt at skolen har monopol på læring. Erfaringer på fritiden teller lite. Skolen blir plutselig veldig smal. Mens mange 1.-4. lærere har førskolelærerutdanning møter nå plutselig elevene lærerne. De som virkelig skal lære bort fag. Barna ble plutselig elever. Lek hører barndommen til. Læring gjennom lek er det slutt på. Lesing er læring.
For første gang på lenge gleder jeg meg til en pedagogisk diskusjon. Jeg lurer virkelig på om vi kan finne ut hvorfor noen/mange elever slutter å lære. Eller det er den lette delen. Jeg lurer mest på hvordan vi kan få debatten i skolen til å dreie seg om det. Det er jo ingen poeng at de siste 5 skoleårene skal være et motbakkeløp.
Kanskje kommer vi en vakker dag til å finne ut at skolen skal tilpasse seg barn og ikke tilpasse barn til skolen.