Stengingen av Begnadalen skole tydeliggjør mange av utfordringene Sør-Aurdal har slitt med i mange år. Mange og gamle bygg, bygderivaliseringer, elendig kommuneøkonomi osv., er velkjent. Derfor bruker jeg ingen energi på det her. Nå står Sør-Aurdal ved et veiskille. Spørsmålet er om de får det med seg. Jeg tviler, men håper de som skal ta avgjørelser i kommunen hever blikket litt over brannslukkingen som kreves i etterkant av flommen.
En kommune er ikke et mål. En kommune er et middel. Et middel for å administrere noen tilbud til innbyggerne i kommunen. I praksis går pengene og fokuset mot skole, eller oppvekst om vi skal se stort på det, og helse, eller eldreomsorg om en vil se snevert på det. Kommunebudsjettene viser dette tydelig.
Jeg tar skole, eller utdanning først, siden det er der det flommer for tiden. Feilaktig snakkes det om ønsker om større og større enheter i skoleverket i Sør-Aurdal. Begnadalen skole ble i sin tid bygd for vel 130 elever, om jeg fant riktig tall. Bagn skole har vel omtrent noe slikt nå etter sammenslåing med sentralskolene i Reinli (det var flere skoler i Reinli før) og Begnadalen (det ble sentralisert der i 1957), Leirskogen skole, Hølera skole og Dølven skole. Tallene for sentralskolen i Hedalen eller heller ikke lystig fremtidslesing. Det er ikke ønske om å lage store skoleenheter i Sør-Aurdal. Tvert imot handler det om å redde stumpene. Kommunene er lovpålagt å gi et opplæringstilbud.
Sør-Aurdal er en ganske liten kommune, som føler seg stor. Sannheten er at kommunen er en utkant for alle andre enn de som er født og lever i kommunen. Trolig er Sør-Aurdal den kommunen færrest opplendinger har vært i. Innbyggerne i 4 Valdreskommuner kjører gjennom kommunen på vei til Oslo. Ut over det er det kun direkte besøksformål som bringer opplendinger dit. For å sitere en politiker på talestolen i kommunen: «Sør-Aurdal er Opplands blindtarm». Blindtarm er en god metafor for Sør-Aurdal sin plass i Innlandet fylkeskommune. Blindtarmen er en glemt kroppsdel. Blindtarmen tenker vi kun på når den blir betent.
Kollektivt er Sør-Aurdal absolutt en blindtarm i Innlandet. Når elevene blir flyvedyktige, må de ut av kommunen for videre utdannelse. Innenfor Innlandet fylkeskommunen kan de velge Leira om de er avhengig av kollektivtilbudet for å få noen timer hjemme i helgene. Andre alternativ krever mye planlegging og bussholdeplassventing. Og busstilbudene i innlandet ser ut til å forandre seg med ujevne mellomrom.
Går vi inn på helse, det andre hovedfokuset i en kommuneøkonomi, vil et sykehus betinge minst et busskifte. Et googlesøk på kollektivtransport til Moelv der et nytt Mjøssykehus muligens kommer sier, for de fleste tider av døgnet, buss til Oslo og tog derfra. Med andre ord passeres sykehusene i Hønefoss, Bærum, Oslo og Lørenskog på vei til nærsykehuset. Skulle nå symptomene, Sør-Aurdøler blir sendt til Mjøsdistriktet med, være for kompliserte, sendes folkene videre til Oslosykehusene. Og da har de kanskje allerede tatt en omvei via distriksmedisinsk senter på Fagernes.
Mitt råd til politikerne i Sør-Aurdal kommune er å starte en utredning av konsekvensene av fylkesbytte for hele eller deler av kommunen. Hedøler vil nok hate meg for å nevne realiteten med ny skoledebatt der om noen år. Befolkningsutviklingen og kommuneøkonomien er årsaken, selv om de sikkert vil skylde det på hat mot bygda eller andre fiktive årsaker. Om Sør-Aurdal da tilhører Buskerud er en skole på Nes definitivt et alternativ til Bagn eller ensomhet på en knøttliten skole i Hedalen. For elevene i Begnadalen vil avstanden til nærmeste skole gå fra 3,5 mil til 2 mil.
Videregåendetilbudet i Hønefoss og Drammen kan nås relativt greit med eksisterende kollektivtilbud. Hvordan Valdresekspressen koordinerer med busser og Bergensbanen vet jeg ikke, men kanskje er skoletilbudene i Hallingdal lettere tilgjengelig enn de på Hedemarken. (Tilbudene på Hedemarken kan nås via Oslo S).
Bloggen er allerede for langt, så betydningene for arbeidsmarkedet, med blant annet arbeidsgiveravgiftsone, hytteinnbyggerne, NAV-tilknytning, fylkestingsvalg, reiseavstander for kulturtilbud etc. nevner jeg bare kort for å vise at vet om flere utredningsbehov enn barndom og sykdom, før jeg hopper rett til konklusjonen.
Kommunestyret i Sør-Aurdal bør starte konsekvensutredning av hvilken fylkeskommune Sør-Aurdal skal være en blindtarm i. Siden kommune ikke er et mål, men et middel, bør det i tillegg til å utredes om kommunen skal slutte å eksistere til fordel for deling og innlemmelse i Ringerike og/eller Nord-Aurdal. Kan det være en fordel for Nes å bli det andre sentrumet i Sør-Aurdal?
Jeg vet ikke resultatet av en grundig utredning. Men den bør etter mitt syn gjennomføres. Og nå er en gylden mulighet. Flommen Hans var en katastrofe for dagens ungdomsskoleelever. Hever politikerne blikket kan flommen være en lettelse for neste generasjon skolebarn og syke. Og kommunestyret bør styre mot flest mulig skolebarn i det geografiske området vi i dag kaller Sør-Aurdal, selv om det i ytterste konsekvens kan ende med andre kommunegrenser. En kommune er ikke et mål. Det er et middel.
