Det ble ikke i dag, og jeg har innerst inne visst det en stund. Men da jeg oppsøkte fastlegen i januar med dato og metode for selvmord var det særdeles mørkt. Legetimen var en fredag. Mandag var jeg inne hos akutteamet.
Akutteamet startet med å påstå jeg var der fordi jeg ville ta livet av meg. Jeg protesterte. Jeg var der fordi jeg ville leve. Det skjer mangt i helsevesenet, og mange folk er dumme, men de fleste vil nok velge raskere måter å dø på enn å oppsøke helsevesenet. Tror jeg.
Folk tror mangt om oss som drar til Thailand. Og til tider stemmer nok fordommene. Jeg drar dit fordi det er varmt. Psoriasisen responderer bra på oppholdet. Også nullstiller jeg etter en hard arbeidssesong og starter forberedelsene til en ny sesong. Å lytte til kroppen er noe jeg har stor tro på. Jeg tok derfor med boka Pulskuren til Kata. Leste med stor lyst. Riktignok leste jeg om maskiner som tenker først, men etter det ble det pulskuren. Og det gikk bra helt til siden der det sto at jeg skulle ta ansvaret for alt som skjedde i mitt liv. Det gikk fra mørkt til bekmørkt. Hodet skjønner at jeg ikke kan lastes for dødsfallet til han jeg skulle videreføre bygdeprosjektet mitt sammen med. Det var tilfeldigheter. At han jeg skulle guide juvturer med ble ute av stand til å gå noen mnd før første tur er heller ikke noe jeg kan ta ansvaret for. Det har heller ingenting med meg å gjøre at brettspillutviklervennen min døde to dager før avreise til brettspillmessen i Essen. Men noen ganger kødder hjernen det skikkelig til. Fortsatt må jeg kjempe mot hjernen når den er urasjonell og sier jeg skal holde avstand til folk eller så dør de. Den sier også jeg må være i beredskap for det kan alltid være en ulykke rundt neste sving. Dette merkes best ved at jeg alltid tar påfallende forbehold når jeg inngår avtaler. Kan jo ikke vite hva som inntreffer på veien. For noen høres det kanskje rart ut å være i beredskap i fall det dukker opp et lik, eller trengs opprensk i løstenner fra hals eller et stevnemøte med heimlick, eller dra folk ut av brennende bil eller noe annet hverdagslig. Jeg har opplevd alt og vel så det. Og tanken på at det selvfølgelig kommer mer henger der.
Jeg kan mye om selvmord. Mange blir forbannet når jeg briefer med min viten om alt mulig. Jeg blir mest skremt over hvor lite mange kan om alt mulig. Egentlig kan jeg ikke så mye. Men jeg er vitebegjærlig og en ganske god leser og har kontroll på grunnleggende matematikk. Også har jeg en hjerne som steiler ved logiske brist. Da må jeg undersøke. Og selvmord har jeg undersøkt mye rundt tidligere. I motsetning til folk flest blir jeg ikke redd når selvmord kommer opp som tema. Så jeg har, både i arbeid og på fritid, snakket med flere som har tenkt tanken.
Antall selvmord i Norge er veldig stabilt. Det ligger mellom 12 og 13 pr. 100.000 innbyggere pr. år og det har vært de siste 20 årene. Jeg blir iblant skremt over lavt kunnskapsnivå når det snakkes om selvmordsforebyggende arbeid. Virkningsfull forebygging er lettest ved presis kunnskap om det som skal forebygges. Ca. 66 % av dem som dør i selvmord er menn. Folk henger seg opp i dette, mens det er flest damer som forsøker å ta livet sitt. Damene velger bare feil metoder. Eller rett, avhengig av øyet som ser. Medianalderen for selvmord er 47 år, så noen ungdomsfenomen er det ikke, selv om sosiale medier får det til å se slik ut. Leger er den gruppen med flest selvmord i forhold til folketall. Sannsynligvis fordi legene har kunnskapen som trengs. Det har jeg også, så noen mislykket forsøk blir det aldri.
Siden jeg ved å oppsøke fastlegen fortalte meg selv at jeg ville leve satte jeg inn tiltak. Jeg lagret aldri tau eller skytevåpen hjemme om natta. De mest intense selvmordstankene kom alltid om natta. Helst når jeg våknet og ikke fikk sove igjen. Den kritiske fasen i slike tilfeller er visst 15 minutter. Jeg tror på det. Bilnøkkelen ble lagt på et vanskelig sted og bilen parkert på en idiotisk måte. Mens gass, verandaen i Oslo og piller ble vurdert som for farlige selvmordsmetoder, om farlig gir mening i en slik sammenheng, er bilen litt sikrere. Det ble kommentert i ungdommen når jeg ba racerkjørersjåførene enten kjøre fortere så vi var sikret å dø, eller saktere så vi kunne komme helskinnet fra en ulykke. Nå skal ikke jeg snakke stygt om det å sitte i rullestol. Rullestol er et fantastisk hjelpemiddel, men det fremstår som et dårlig alternativ å havne i rullestol på grunn av en idiotiske handlinger.
Det var uholdbart å vri seg gjennom natta med selvmordstanker. Nå er det heldigvis aldri for sent å ta livet sitt. Det kan alltid utsettes. En av de mest fornøyelige filmene jeg har sett handler om det. Har du ikke sett filmen «En mann med navn Ove», så anbefales den. Og helt seriøst. Havner du i samtaler med noen som vurderer å ta livet sitt, så fortell dem at det alltid kan utsettes. Jeg satte en dato. 23. juli. Det virket. Hjernen er en underlig greie. Med en konkret plan ble nettene roligere. Jeg trengte ikke ta stilling til om og når jeg skulle avslutte det hele. Jeg kunne inngå avtaler litt lenger frem i tid. Vinjerock, som gikk av stabelen i helgen var den siste konkrete avtalen jeg hadde.
23. juli var langt fram i tid. Det var bevisst, og det hjalp. Jeg har langt mindre smerter i kroppen nå. Så lite at jeg greier meg økonomisk gjennom skigardsarbeidet. Og det finnes en antydning pågangsmot. Ikke slik at jeg stormer ut av senga om morgenen, men nok til å stå opp nesten hver dag. Og alle dager der jeg har avtaler. Sammen med psykologen er det også i ferd med å utforme seg en plan. På 6 forsøk fant jeg omsider en psykolog jeg matcher med.
Jeg må lære meg å se verden med nye øyne. Også må jeg prøve å bli glad i meg selv. Mange tar visst livet sitt i troen at de er uønsket her i verden. Jeg vet veldig mange er glad i meg, og jeg er glad i veldig mange. Men det viktigste er visst å være litt glad i seg selv. Nå blir det mer tid til å øve da. Onani er kjærlighet uten kvaler. Elsker meg selv og har ingen rivaler. Eller noe slikt.