Å sitte i styre

Fikk spørsmål om jeg ville fortsette å sitte i et styre i dag. Møtebelastningen siste året har bestått av null møter for min del. Det til tross for at jeg har møtt opp på alle møter jeg er innkalt til. Det var enkelt å svare på forespørselen.

Har egentlig aldri skjønt hvorfor valgkomiteer leter etter folk som vil sitte i styrer. Lurer på om det er et begrep som er hentet fra store konsern der drøssevis av folk jobber, mens styret bare staker ut retningen og har et overordnet oppsyn med driften. Da kan styret sitte og jobbe.

I mindre lag og foreninger burde det etter min mening løpes eller i det minste gås når man er innvalgt i styrer. Det er eneste måte å komme gjennom handlingsplanen på, om det er noen mål å komme gjennom handlingsplanen da. Erfaringsmessig er mange styrer fornøyd med seg selv om de kan dokumentere at styremøter har funnet sted. I min tid som engasjert bygdeutvikler undersøkte jeg hvor mange verv det var i Sør-Aurdal i forhold til antall valgbare innbyggere. Det var umulig å finne rett tall, da mange organisasjoner og styrer er uregistrert. Med utgangspunkt i kommunens organisasjonsoversikt for frivillige lag og foreninger, registrerte politiske verv, verv i forhold til skoleklasser og skoleorganisering, registrerte fagforeninger, kjente veistyrer og verv kirkevergen hadde oversikt over fant jeg ut at 1 av 3 valgbare sør-aurdøler sitter i verv hvert år. I tillegg kommer bl.a. jaktlag, bedriftsstyrer og sameier. Det er verv nok. Til alle som vil løpe. Og til en hel drøss som bare vil sitte. Siden en respektabel prosent av valgbare Sør-Aurdøler har passert 80 er det greit at mange verv kan utføres sittende.

Jeg var i kontakt med forskere som bekreftet at distriktskommuner på Sør-Aurdal sin størrelse hadde rundt 100 lag og foreninger. Som regel var alle små og grå. Noen få kommuner hadde færre lag, men da var det gjerne litt mer størrelse og kraft i organisasjonslivet. Det var sjelden antallet lag oversteg 100. Det var visst et tydelig mønster i organisasjonslivet.

Da jeg forrige år ble forespurt om vervet jeg satt i, eller nærmere bestemt lå i, var jeg helt ærlig og sa at mitt engasjement for Sør-Aurdal var dødt. Jeg var likevel det beste alternativet deres. Alle andre hadde jo allerede mange verv. Da jeg ble valgt inn las jeg handlingsplanen. Den var grei nok. Spesielt ambisiøs var den riktignok ikke, men det er også et poeng å ha en plan man når gjennom. Til tross for et langt liv i organisasjoner ble jeg skuffet når jeg las 2018 planen. Den var helt lik. Med det styret som satt i år, er det all grunn til å tro at års handlingsplanen for 2020 blir en blåkopi av den forrige, som var en kopi av den forrige.

Jeg takket nei til gjenvalg. Jeg vil bruke tiden min på noe annet enn å høre forklaringer på hvorfor ingen har gjort det alle var enige om at noen burde gjøre før neste møte. Selvfølgelig kunne jeg gjort det. Gjetter det hadde tatt meg mellom 20 og 40 timer å gjennomføre årsplanen. Men motivasjonen for å løpe i verv er helt borte. Siden jeg mangler troen på sittende styrer takket jeg nei. Hører oftere at folk takker ja, med begrunnelse i hvor lite arbeid som følger vervet. Jeg for min del skjønner ikke helt greia med verv der lite skal gjøres.