Når slutter noe å være plan A? det er så mange variabler i arbeidshverdagen min at planene legges sent. I dag, altså i går, la jeg planen mens jeg kjørte ned for å hente de ansatte. Gleder meg til de får førerkort.
Planen var at en ansatt skulle sveise sammen de delene en kollega hentet i går, mens vi andre skulle dra på en hytte for å gjerde den inn. Rett før jeg skulle hente de ansatte og presentere planene for dem bestemte jeg meg for å svinge innom lageret for å se at alt var på plass. Noe det selvfølgelig ikke var. Stålet som skal være ferdig sveiset til tirsdag glimret med sitt fravær. Krise. Gravemaskin er bestilt på tirsdag. Værmeldingen sier at fredag, altså i går, var fin for sveising, mens lørdag blir regntung.
Noen telefoner senere er det bestem at jeg skal til Fagernes å hente stålet etter jobb. Sveiseren min ble arbeidsledig så lenge. En tur til Fagernes var akkurat det jeg ønsket meg. Etter jobb skal jeg jo bare lage en grind, pakke bilen og kjøre til Oslo. Lørdag skal det jo gjerdes på Kløfta.
For å få kvelden i hop måtte vi gi oss unødvendig tidlig med gjerdingen. Siden de ansatte mangler førerkort, måtte de jo dra likt med meg. En kabal ble lagt, så de blir kjørt på jobb lørdag. De ønsker å jobbe, siden onsdag og torsdag var fridager. Det å finne sjåfør for lørdagen var for så vidt greit. Foreldre stiller gjerne opp for å få avkommene på jobb. Utfordringen var nok bilseter. Litt shuttling var nødvendig for at min privatbil med 5 seter skulle havne på hensiktsmessig plass slik at arbeidet kunne gå sin gang i dag.
Med morgendagen planlagt var det bare å få hentet stålet. 19.45 var det på plass. Materialer til porter ble fraktet til et sted med lys. Litt etter 22.00 satte jeg kursen mot leiligheten min i Oslo. Kontorarbeidet jeg planla å gjøre fredagskveld utgikk. Jeg er også på kompromiss med planlagte timer med søvn.
Etter en sommer konstant på etterskudd har jeg lært meg å se stort på det. Jeg sover der jeg planla å sove. Da traff jeg plan A i dag. Tror jeg.