Vi har alle en psykisk helse. I går var det visst fokus på det. Spør, men bare om du takler svaret. Eller tror du kan bidra på noen måte.
Jeg har visst vært sterk. Det å hjelpe mennesker uten av brennende bilvrak, finne lik i elv, sitte på sykehus med et barn som har prøvd å ta livet av seg, fortelle en mor at sønnen er død, utføre førstehjelp på en full scouser, bli møtt med balltre, og slikt, setter ikke nevneverdige spor. Slikt skjer i livet mitt stadig vekk. Jeg er forberedt på det. Evalueringene så langt sier at jeg handler rett i situasjoner der folk flest blir stresset. Frykten kom heller ikke når jeg havner i favelaen i Rio de Janeiro, mister oksygenmasken 10 meter under overflaten, hadde to meter sikt på turen mellom to turisthytter i Jotunheimen, mistet all bagasjen min i Australia. Mine venner har visstnok alltid opplevd meg som sterk.
Men. Jeg har aldri vært særlig glad i livet. Livet er greit nok. Underholdningsverdien er ganske stor. Verden er jo full av galninger. Galninger etter Einstein sin definisjon, altså mennesker som gjentar og gjentar samme handling, men forventer ulikt resultat og galninger etter Darwin Awardskriteriene. What if delen av enkelte hjerner er betydelig underutviklet til glede og fortvilelse for omverdenen. Mine medmennesker står for mye god underholdning.
Jeg har akseptert at livet leves i moll. Og det gikk bra, helt til noen fant mitt kryptonitt. Verden raknet da kjæresten min bestemte seg for å ta abort. Jeg hadde ingen forsvar mot det. Avgjørelsen kom ut av det blå. Vi hadde snakket om muligheten for graviditet. Begge var voksne. Begge hadde utdannelse og jobb. Husvære var på plass. Prevensjonen ble der etter.
Graviditeten ble bekreftet 15 min før jeg skulle hente en venn på bussen. Han skulle bo hos meg hele helgen. Padling var på programmet. Kjæresten bestemte at graviditeten skulle holdes hemmelig. Aldri har jeg vært i spagaten en hel helg. Hodet touchet nesten ikke padling, men kroppen måtte late som padling var i fokus. Padling på autopilot lar seg visst gjøre. Helgen tok slutt, men andre ting kom på. I rasende tempo. Ferieturer til hennes familie, min familie og til venner. Det ble lite tid til å snakke. Men det var aldri i mine tanker at resultatet skulle bli noe annet enn familieforøkelse. Og det levde jeg greit med.
Sjokket var enormt når abort kom opp. Som avgjort. Prosessen rundt abort kjenner jeg relativt godt. Har tross alt jobbet med ungdom. Det er mange ukjente oppgaver som følger med læreryrket. Oppfølging av jenter som skal ta abort har vært en av dem. Gjennom dette arbeidet kjenner jeg rettighetene til far. De er fraværende. For å gjøre lange dager korte. Aborten ble gjennomført, mot en stemme.
Jeg har aldri blitt meg selv igjen etter aborten. Heldigvis er det slutt på tiden med oppfølging av psykiater og psykologer fordi selvmordsfaren var overhengende. På en eller annen test de gjennomførte var jeg ett poeng fra tvangsinnleggelse. Det ble skrevet avskjedsbrev. Hvor jeg ender mine dager om det blir selvmord en dag vet jeg også. Planen var klar og den vil virke til evig tid.
Hjernen min tusler med sitt. Alltid. Enten det handler om å finne igjen oksygenmaska 10 meter under vann eller finne ut hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på diverse opplevelser. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv de siste 7 årene. Aborten var kryptonitt og det i flere lag.
Lag 1: Jeg er motstander av fri abort. Det kan begrunnes på mange måter. For dette blogginnlegget holder jeg meg til den relevante. Fram til jeg var 15 var jeg ofte sint på mine foreldre. Det var deres skyld at jeg ble født. De kunne jo bare tatt abort. Da jeg var 15 skjedde det mye i hodet mitt. Gutten som var redd for å være alene hjemme midt på dagen ble til gutten som dro 6 mnd. alene til Australia. Nattemørket var ingen trussel lenger. Tvert i mot kunne jeg kose meg utendørs alene. Det viktigste for denne bloggen var at jeg ble abortmotstander. Som 4-åring lærte jeg at blomsterfrø er starten på liv. Lærdommen kom da jeg grov dem opp dagen etter planting for å se om noe hadde skjedd. Kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Spørsmålet er om eggcellen er egen kropp etter at den er befruktet. Med standpunkt mot fri abort ble to ting klart. Det første var at mine foreldre var frikjent fra mitt ønske om at jeg skulle vært en abort. Mye av sinnet mitt forsvant med den innsikten. Det andre var at jeg aldri måtte havne i en situasjon der abort var svaret. Jeg har levd etter den lærdommen. Men plutselig var ikke det nok. Vi hadde snakket om det. Vi var enige før vi hadde sex. Det gjorde noe med psyken å oppdage at jeg var ute av stand til å beskytte barnet mitt mot barnets mor. I den grad jeg har ønsket meg barn forsvant den lysten der. Verden har for mange trusler til at jeg kan anbefale den til andre.
Lag 2: Prosessen rundt aborten gjorde det også klart for meg at jeg hadde levd på en livsløgn. Mine foreldre kunne valgt abort. Hjernen spant videre på den prinsipielle forskjellen på å ta liv. Jeg kunne jo fint abortere meg selv i en alder av 37. I tankene tok jeg noen andres liv først. Tankene var aktive hele tiden, men kroppen oppholdt seg for det meste i senga. Kun avbrutt av noen faste avtaler jeg hadde. Noen avtaler, som f.eks. å være fadder til en niese greidde jeg ikke å gjennomføre. En hvit løgn om sykdom holdt. Heldigvis hadde jeg avtaler, og heldigvis greidde jeg å mobilisere nok til å holde dem. Livet var enklere før selvmord var et alternativ. Aborten åpnet en lukket dør på det området. En dør som var stengt i 22 år.
Lag 3: En sideeffekt av aborten er at jeg fikk ryddet veldig i vennekretsen. De jeg betrodde meg til og håpet på støtte fra sparket meg mens jeg lå nede. Den som kun tar spøk som spøk og alvor kun som alvor har fattet begge deler like dårlig. Mange ganger hadde jeg hørt en venn si at han største styrke i vårt vennskap var evnen til å lukke ørene når jeg snakket. Jeg trodde det var spøk. Helt til jeg trengte han. En annen venn avsluttet vennskapet med å fortelle meg at jeg er så sterk at det er vanskelig å hjelpe meg. Heldigvis var det 2-3 av vennskapene som var ekte. Og heldigvis har jeg nye venner i Oslo. Venner jeg har fordi de liker meg, tror jeg, og ikke fordi det alltid skjedde noe rundt meg, som volleyball, fotball, fester, utenlandsturer, diskusjoner og annet. Det er tungt å være alene når verden rakner, men i ettertid er det veldig godt å vite hvilke venner som er venner med stor V og hvilke venner som er verdiløse.
Psykologen, som er født i Valdres, var også klar på at jeg hadde to alternativer. Bli i Valdres og ta livet av meg eller flytte. Jeg valgte det siste. Enkelte av dem som har hørt min historie kaller meg survivor. Kanskje har de rett, og at flyttingen er et resultat av det. En vakker dag, midt på natta, kommer jeg nok til å blogge om hva de legger i uttrykket.
2 svar til “Min kryptonitt”
Takk, Jørn, for din ærlighet og åpenhet! Jeg må bare erkjenne at jeg ikke kjente deg så godt som jeg trodde, men du skal vite at den Jørn jeg kjente, har mye av æren for at jeg selv holdt ut de tøffe tenårene. Du var den mest omsorgsfulle gutten i klassa. Ja, du slo jentene også der. Du var deg selv, sto opp mot urettferdighet og mobbing. Aldri et ondt ord i din munn. Humoren satt løst, men også din interesse for andre og dype filosofiske samtaler. Spøk og alvor hånd i hånd. Hadde jeg glemt håndkle til gymmen, lånte du meg ditt. Ikke fordi jeg luktet vondt (tror jeg), men fordi jeg var gjennomvåt og kald. Du satte deg selv etter andre. Jeg visste ikke at du var så sint på dine foreldre. Sønnen min er nå blitt 18 år og han var rasende på meg en stund han også. Stormen har heldigvis stilnet. Helsevesenet ville at han skulle bli en abort da jeg var svært dårlig psykisk da jeg ble gravid i 2002, men jeg nektet å følge legenes råd og sluttet på 12 ulike medisinslag fra en dag til en annen for å bære ham fram. Jeg skal ikke si det var lett. Det knitret i hjernen, jeg svettet og hadde kramper, og angsten var til tider uutholdelig. Men jeg sto gjennom det og kom styrket ut av det etter ni måneder. Jeg ble friskere uten kjemiske medisiner og min nye medisin, sønnen min, har hatt langt bedre effekt enn all verdens lykkepiller og beroligende. Det ville dessuten vært langt vanskeligere å leve med meg selv, om jeg ikke hadde trosset legenes råd og bært fram den nydelige gutten. Han har blitt en flott ung mann, på mange måter lik deg. Han står opp mot urett og er omsorgsfull, åpen og snill. Også er han dessverre litt for lite glad i livet sitt. Det vil si, det er min tolkning. Kanskje ligger årsaken i en ikke fullt ut utviklet frontallapp. Han driver nemlig med all verdens risikoaktiviteter som klippehopping ned i en foss fra 24 meter og hopping mellom hornene på Svolværgeita, for å nevne noe. Ikke så ulik deg der heller. For snart to år siden ble han lam i høyre side, men han har trent seg opp igjen og er helt frisk igjen. Kanskje virket valium mer beroligende likevel… Men den antidepressive effekten han har på meg, er helt klart større. Dere to hadde funnet tonen. Det er jeg sikker på. Det smerter meg langt inni hjerterota å høre om aborten og alt du ble frarøvet og påført. At du har slitt som du har gjort, visste jeg ikke. Du er ikke alene om det og for meg personlig fungerer nok selvmord som en nødutgang. Den muligheten gjør at jeg holder ut livet. Men personlig er «løsningen» ikke. Jeg er klar over at den går utover andre, og derfor er jeg fortsatt i live. Sitter nok på sykehjemmet om 40
år også, hvis sykehjem fortsatt finnes da… Jeg skal ikke komme med noen fraser om utvikling i kriser. Det hjelper så lite. Men en kaffekopp sammen, tar jeg gjerne. Jeg tror fortsatt du er den Jørn jeg en gang var heldig å kjenne og det hadde vært koselig å treffe deg igjen. Er ikke så glad i Oslo for tida pga dette viruset, men verden er større enn det.
Det er andre ting jeg er bedre på en teknologi. Svarene jeg har skrevet på telefonen har tydeligvis forblitt på telefonen.
Det er godt å høre at noen opplevde en hyggelig Jørn på skolen. I og med at flere har påpekt det, må jeg nesten våge å tro jeg gjorde en del hyggelige omsorgsfulle ting der. Jeg husker best kranglene, rømmingene og besøket på rektors kontor. Besøk på rektors kontor har forøvrig blitt et varemerke. Jeg har et besøk på rektors kontor på alle skoler jeg har ruslet på, inkl. lærerskolen.
Det jeg husker aller best av deg fra skolen var din jakt på mine løse skolelisser 🙂 Jeg går fortsatt ofte med løse lisser.
Ta med sønnen din på juvvandring neste høst. Han vil trolig elske juvet vi går. Hopping, svømming og rusling. 24 meter er ikke veldig farlig for dem som har begynt på 1 meter og tatt det gradvis. Jeg hopper heller 24 meter ned i vann enn å kjøre moped til Fagernes. Jeg behersker ikke motoriserte tohjulinger. Fare må vurderes ut fra ferdighetene til den som utøver. Min mor har forklart meg at det kan være litt vanskelig å slå seg til ro med det 🙂
Vi har alle vårt å slite med. Jeg har vært heldig. Et liv i moll har sine fordeler, bare man aksepterer det livet. Optimisten og pessimisten tar like feil, men optimisten har det artigere på veien, sies det. I avisa Valdres kjører de intervju med lokale i hver utgave. Det er mye elendighet i et vanlig levd liv. Jeg har vært heldig. Tross alt.
Jeg aner ikke hvor du er i verden, men mistenker at du ser Mjøsa. Før neste skigardsesong bør vi få til å møtes for å mimre. Om coronaen tillater da. Den har bestemt seg for å bestemme mye. Vi hørs.