Psykisk helse påvirkes av hvordan vi tenker. Eller i det minste påvirkes min psykiske helse av hvordan jeg tenker. Uflaks.
Min måte å tenke rundt uflaks på var veldig skadelig for meg. Vi kan selv påvirke vår uflaks, tror jeg. Det handler om forberedelse og måter å takle forskjellige ting på. I fotball er det større sjans for å få et flaksemål om man angriper mye og ofte. Langrennsløpere som er heldige med skiene har som regel forberedt seg best. Jeg har hatt en del uflaks.
Mitt store prosjekt i livet var å kunne snu befolkningsutviklingen i Sør-Aurdal gjennom endring i måten å drive idrettslag på. Prosjektet var bygd på forskningsrapporter fra Telemarksforskning. Det finnes en del forskning på hva plusskommuner gjør, hvordan frivillige lag påvirker, hvordan kommune og fylkesgrenser virker hemmende, hvilke møteplasser som er inkluderende og hvilke møteplasser som er ekskluderende. Før prosjektet startet ble kommunestyredokumenter og styremøtereferater i idrettslaget studert. Det er frustrerende å se hvordan kommunen og idrettslaget gang på gang prøvde samme løsning og forventet et annet resultat. I tillegg brukte jeg en del tid på undersøkelser rundt steder som Høylandet, Lucky Næroset og Hølera i HFFMF tid. Noe måtte slike steder ha gjort rett. Jeg kom så langt at prosjektet var finansiert. Dessverre byttet idrettslaget leder og retning på årsmøtet før prosjektet skulle starte. Det ble tidlig klart for meg at tanken på å snu befolkningsutviklingen var umulig med det nye styret. Det var ikke uflaks. Det er bare slik bygda virker. Uflaksen kommer i neste runde. En som virkelig likte prosjektideen var lederen i utviklingen av turistvaldres. Han så at prosjektet var the missing link i samarbeidet mellom destinasjonsselskap, kommunestyrer, og det frivillige. Jeg brant for bygdeutvikling. Det samme gjorde han. Han lette etter muligheter for å løfte prosjektet ut av idrettslaget og inn i regionsarbeidet. Plutselig var denne spreke mannen død. På en helt meningsløs måte. Uflaks, men mest tragisk.
Den siste telefonen jeg fikk i forhold til verv i idrettslag var fra valgkomiteen i Sparebankstiftelsen. De lurte på om jeg stilte meg disponibel for å kunne velges inn i styret for 4 år. Oppgaven var å forvalte 15 milliarder til kulturlivets beste. Begrunnelsen for å spørre meg var at de var ute etter fremtidens idrettsledere.
Mange av tankene jeg tok med meg inn i idrettslaget var hentet fra en forretningsplan jeg laget for aktivitetsbedriften jeg driver i dag. Forretningsplanen er fra 2002. Det var 2 ting som hindret meg fra å starte aktivitetsbedriften. 1: idrettslaget tok mellom 600 og 1000 timer i året. 2: Jeg ønsket en å drive firmaet sammen med. En som kunne være guide når jeg var forhindret. En som hadde kunnskap til å lære opp andre. Plutselig dukket han opp. Han ville være med. Jeg hadde det jeg trengte. Selskapet ble etablert. Vi gjennomførte noen få turer. Så var han utsatt for en ulykke. Han lever, men er ikke terrenggående. Det jeg trengte for å drive bedriften komfortabelt var plutselig borte. Uflaks.
Da det ble uaktuelt for meg å sette opp skigard for Valdresskigard lurte naboen min på om jeg ville sette opp gjerder for han. Han hadde kjøpt seg en kløyver. Kundegrunnlaget hadde han gjennom andre firmaer. Jeg har alltid likt skigardsgjerding. Det var lett å takke ja. Etter to år etablerte jeg et firma. Mest for å forenkle hverdagen til kundene. Skiveden skulle naboen stå for. Jeg skulle bare gjerde på sommeren. Den største endringen ved å starte firma var at avtalene med kundene gikk direkte til meg. Samarbeidet med naboen fungerte perfekt. Jeg satte opp alt han kløyde. De fleste kundene kom via han. Mengden gjerde var sånn passelig. Plutselig døde han. Eller, han var syk i to mnd. først. Uflaks, eller aller mest tragisk. Jeg hadde kunder som var lovet gjerde, men ingen materilaer. Løsningen var å kjøpe tømmer og kløyve selv. Plutselig hadde jeg et fullverdig skigardsfirma. Det var slett ikke planen, men forsøker alltid å holde deg jeg lover.
I mange år har jeg ruget på en ide til brettspill. De jeg har fortalt om ideen til har ledd av den. Før de har hørt den. Så en dag fortalte jeg om ideen til en nær venn. En brettspiller og quizer i samme person. Han tente på ideen momentant. Vi gikk i gang. Jeg laget spørsmål. Testet dem på han. Engasjementet til begge steg. Mange spørsmål og en del svar kom på plass. Vi ble trygge på at ideen var god. Men brettspill er så mye mer enn å sitte i en leilighet å lage spørsmål. Jeg tråklet bokhandler i flere land for å se om konseptet fantes. Har ikke funnet det til dags dato. Vi bestilte oss billetter til brettspillmessen i Essen. Det skulle på en måte være kick-off for en mer bevisst satsing. Målet var å finne aktuelle produsenter. Få ordnet kostnadsoverslag på produksjon. Skaffe oss et bedre grunnlag for å utforme spillebrettet. Strengt tatt komme skikkelig i gang. Dagen før avreise sendte jeg kameraten min noen meldinger for å avtale bagasje og oppmøtetidspunkt på Flytoget. Jeg fikk ingen svar før jeg måtte sette meg på bussen. Tenkte at da setter jeg premissene for hvilke klær vi skal ha med oss. Bussturen gikk uten svar på oppmøtetidspunkt. Da jeg satt i sofaen hos min kjæreste i Oslo, jeg skulle tilbringe siste natten før avreise der, ringte telefonen. Det var en tidligere kollega. Han lurte på om jeg var kjent med at min venn og reisepartner var død. Uflaks, men mest tragisk.
I mitt urasjonelle hode var dødsfallene min skyld. Det er uflaks når alle jeg skal starte noe sammen med blir borte. Uflaks kommer av dårlige forberedelser. Hjernen er en drittsekk som surrer rundt og sprer kvalme. Noen ganger. Det er fullstendig idiotisk å tro at dødsfallene hadde noe med meg å gjøre. Tanken på at det kanskje finnes en gud streifet meg. En ytre kraft måtte til for å få fornuft i den ufornuftige tanken at jeg var årsaken til dødsfallene. Jeg ble, noen ganger, redd for å involvere nye mennesker i planer. Heldigvis slo klare tanker inn i blant.
Noen ganger ordner tilfeldigheten opp. En som hørte historien min for de siste 7 årene undret seg over at jeg fortsatte med bedriftene og ideene mine. Han kalte meg survior. Han forklarte det med en som kom gjennom det meste og fortsatte. Av en eller annen grunn var det denne samtalen som skulle til for at hjernen min snudde. Jeg er en survivor. Uflaks finnes det rikelig av. Heldigvis er det en del uflaks som kan tilskrives andre ting en dårlige forberedelser. Det er ikke synd på meg. Jeg er en survivor. Heldigvis. Noen store hull har det blitt rundt meg de siste årene. Jeg savner disse menneskene som har gått bort. Hver dag. Men dødsfallene er ikke min skyld. Jeg skal bare prise meg lykkelig over at jeg har evner til å komme gjennom det. Kanskje er min psykiske helse egentlig ganske bra. Den har bare fått testet seg litt vel mye.