Bildet man bygger av seg selv er viktig. Jeg har gått høyt ut med min motstand mot møter og kontortid. Noen møter er viktige og en del kontorarbeid er helt nødvendig. Men dærsken hvor mye det møtes og kontorriseres til ingen nytte.
Var på et nyttig møte her for noen uker siden. Fikk en oppdatering av tidligere lærerkollegaer. Dagen etter sto jeg ute i sludd og plystret gladsanger mens jeg vred ståltråd i 13 timer. Skigardsgjerding er dans på roser. Sammenlignet med et liv under sjefer som er livredde for ryggdekningen sin og lite fokus på annet. Lite er mer frustrerende enn å jobbe med barn og vite at systemet driter i individets behov. Viktig å få noen påminnelser. Men nok om det. Tilbake til mitt image.
Skigardsgjerding er fysisk tøft. Lange dager. Spettet veier 7 kilo. Det løftes i snitt 5 ganger pr. hull. Det er 3 hull pr. meter. Jeg staurer mellom 30 og 100 meter om dagen. Det blir noen tonn som løftes. I tillegg drives stolpene ned med, ja nettopp, en stolpedriver. Den veier 14 kilo, tror jeg. Eller nærmere 25 kilo slik fra 16.00 og utover kvelden. Den løftes i snitt tre ganger pr. staur. Ingen av oss skigardsmontører rusler innom Elixia etter arbeidstid. Det er jo ingen Elixia i området. Vi bryter ned muskelmassen på dagtid. Jobber på oss træler. Blir rett og slett litt hardhudet. Tenker jeg.
I går dro jeg opp en stur fra bakken. Kjente det svei. En stund senere måtte jeg ta av hanske å sjekke. Oppdaget at jeg har kontorhender.
