Vintersesongen

Vintersesongen nærmer seg. Snøen har falt en del steder allerede. Frosten truer med sin ankomst. Det verste er likevel at dagene blir veldig korte. Skigardsesongen er snart over. Enten jeg er klar for det eller ei. Vi må bare fullføre det vi har begynt på. Og så får vi trolig en markert sesongavslutning med å gjerde inn spikersuppa i starten av november. I år også. Når siste ståltråd vris i Spikersuppa skal jeg ta meg minus 14 dagers ferie før vintersesongen starter.

Vintersesongen startet for fullt i dag. Med et uformelt møte. Etter møtet har jeg rigget skrivekrok i leiligheten min. Det ble bestemt at jeg skal gjøre et siste forsøk på å skrive bok. Bok har jeg aldri skrevet før, så det får jeg sikkert til. Tidligere forsøk har strandet på side 100, slik omtrent. Men noe har jeg lært for hvert forsøk. Kanskje har jeg lært nok til å komme i mål denne gangen. Jeg er spent på resultatet. Det gir en trygghet å ha økonomisk støtte i ryggen.

En del bekjente som mener mangt om skole og er lesekyndige har også tilbudt seg å bistå i prosessen. Nytteverdien av kritiske hjelpelesere tror jeg er enorm. Spesielt om de evner å dytte meg videre når jeg står fast. Og dytte på tror jeg de gjør. Så langt har de gjort en glimrende innsats. Hvorfor skulle en som knapt skjønte poenget med norskfaget i egen skolegang plutselig gå på et bokprosjekt om det ikke var for omgangskrets som støtter opp? Som har troen. Det hjelper også på skrivelysten at jeg har fått nesten 2 sifferet antall følgere på bloggen.

Stoff og historier har jeg nok av. Det hele henger på evnen til å strukturere og formidle. En bok er mange ord. Og ordene skal gi mening i en større sammenheng. Det kan gå. Jeg har bare aldri gjort det før.

Jeg kjeder meg jo om arbeidsoppgavene blir repeterende. Komfortsonen min er jeg midt i når jeg er i ytterkanten av den. Det er vel i grunnen bare å la det stå til. Jeg har jo tid til å skrive også. Fra Barn til byråkrat ser kanskje dagens lys utpå våren.