Jeg har en diskusjon gående med en venninne om gamle gretne gubber dannes av innsikt eller mangel på sådan. Jeg liker å tenke det første, siden jeg er i ferd med å bli både gammel og gretten. Nye alen på min marsj kom til i dag.
Som en del muligens har fått med seg sliter jeg med et kne. For en drøy uke siden var jeg på røntgen. Om en drøy uke skal jeg til en spesialist jeg kjenner uten å ane hvem han er. Men det er bare et lite morsomt sidespor som kuttes der. Skal man være gretten er morsomme sidespor sidespor.
I dag ringte jeg sykehuset for å sjekke om legen planlegger å bruke diagnostiserende ultralyd. I første runde av kneundersøkelsene, altså før coronaen, oppsøkte jeg en slik maskin på eget initiativ. Er selvfølgelig subjektiv, men må si jeg syntes bildene ble bra. Han som tok bildene kom med supplerende opplysninger. Leddbåndskade sa han, og pekte henrykt på noen greier. I juni var jeg der for å sjekke på nytt. Nye bilder. Fortsatt kneskinne og ro. Jeg er ingen lege, men har fått med meg at diagnostiserende ultralyd og røntgen viser litt ulike deler av kne. 13 mnd. er lenge nok med dårlig kne, så jeg begynner å bli litt utålmodig. Har lyst til å hoppe fosser igjen med eller uten kajakk. Kanskje glemmer jeg meg og løper etter jenter igjen også. Nå løper ikke jenter fort, så kan være at de kan fanges selv om jeg halter, men …
Tilbake til poenget. Det kreves fokus for å være gretten lenge om gangen. Jeg ringte sykehuset for å finne ut om jeg på privat initiativ skulle få tatt nye ultralydbilder, da arbeidsplanene mine mangler rom for utsettelser grunnet mangelfulle opplysninger. Svaret var, dessverre ikke overraskende, at det aner jeg ikke, men ville ventet og sett hva legen sier. Siden jeg hadde en hyggelig sykepleier på tråden spurte jeg like godt om hun hadde oversikt over hvilke bilder de hadde tilgjengelig. Det hadde hun. Bare bildene fra røntgen forrige uke.
Jeg begynte arbeidet med å oppspore bildene fra MR i oktober 2019. Det var en overraskelse at fastlegen som bestilte timen ikke hadde dem. Jeg husker ikke hvor jeg tok dem. Vet det var i 5. etasje. Var mest opptatt av å finne ut hvordan de fikk en enorm MR-maskin helt opp dit. Vi har alle være interessefelt.
Etter en liten ringerunde med store mengder venting fant jeg MR-bildene. En hyggelig stemme sa at de kunne sendes. De vil ha dem på sykehuset om 2 minutter.
Omtrent 1/6 av alle arbeidsføre i Norge jobber i helsesektoren. Det er sikkert minst like mange som utarbeider dataprogram for å sende ting. Det var ikke i min villeste fantasi et snev av tanker rundt at jeg, som skigardsmontør, måtte ordne transport av MR-bildene mine fra MR-maskinen til fastlegen eller til sykehuset der bildene skal brukes av spesialisten. Jeg har min ekspertise på skigard. Skigardsmontører med helsesektorlogistikk går konkurs. Det gjør trolig skigardsmontører som må få kneet fikset av de 460.000 som jobber innen helsesektorlogistikk også. Posten kommer jo ikke fram rett post.
Jeg undres om de eneste som har sett MR-bildene mine fra oktober 2019 er forsikringsbransjen. De har helt sikkert en effektiv logistikk for å korte mest mulig i forsikringsutbetalinger.