Jeg er gammeldags. Selv om jeg ofte får til nettbank og annen forenkling bedrifter sparer penger på så foretrekker jeg å ha muligheten til menneskelige møter. Da Nordea sendte meg ut på et dagsarbeid fordi passet var eneste gyldige legitimasjon og personlig oppmøte var påkrevd, startet prosessen med å bytte bank. Det var ikke legitimasjonsplikten som var selve problemet. Pass har jeg. Krav til sikkerhet er også helt innenfor. Relativt bevegelig er jeg også, så banker kan oppsøkes selv om det er langt dit.
Bankbyttet er mer en protest mot at de la ned den lokale filialen, samtidig som de satte krav til å avtale møtetid for å komme inn i filialen som ligger 35 km unna. Møtetiden måtte da bookes med kontoret i Oslo. Stor mer upersonlig kan det knapt gjøres. Stikke innom når man likevel passerer er ingen alternativ lenger.
Irritasjonen toppet seg egentlig da det ble stilt krav til at mine besteforeldre, som etter all sannsynlighet aldri kommer til å forlate landet igjen skulle legitimere seg med pass, selv om de kjenner flere ansatte i banken personlig. Det ble åpnet for førerkort som alternativ, men det var enda mer meningsløst å starte på trafikalt grunnkurs i en alder av 90. Spesielt når førerkortet tidligere er levert inn av helsemessige årsaker. I gamledager geleidet alltid bankfunksjonærene mennesker rundt disse utfordringene. Nå er det vanskeligere å få tak i den personlige bankfunksjonæren enn å få godkjent et lån på en million.
I og med at min personlige bankkontakt i Nordea byttet til Etnedal sparebank når Nordeafilialen på Bagn ble borte, byttet også jeg til Etnedalsbanken. Banken er liten og den er lokal. Jeg ringer ikke bankkontakten min hver dag. Kanskje ikke engang hvert år, men jeg liker å ha direktenummeret. Det var likevel først da jeg gikk inn på hjemmesiden deres jeg skjønte at det var min bank. Jeg må jo være verdsatt som kunde når de har bilde av meg på hjemmesiden sin?
