Noen ganger kommer det nyttige påminnelser om ting man egentlig vet.
I dag hadde vi kajakkurs for en gruppe elever fra Valdres folkehøyskole. Vi padlet Begna. En elv jeg har 2000-3000 timer på. Jeg kjenner elva bedre enn min egen bukselomme. Det sier egentlig ikke stort, siden innholdet i buksene mine er like varierende som stedene jeg oppbevarer benklærne. Strengt tatt aner jeg ingenting om bukselommene mine. Men elva den kan jeg.
I og med at det siste stryket vi skulle padle har bølger som gjerne velter uerfarne padlere tok vi en tur på land for å befare ruta. Fra bakevjen der vi parkerte kajakkene til selve synfaringen var det omtrent 100 m. Da ruta var ferdig befart bestemte vi at jeg skulle hente kajakken min og padle ned stryket mens elevene så på. Etter 20 meter oppover elven undret jeg meg over at jeg måtte vasse. Hukommelsen er noe variert, men jeg var da ikke våt på bena. Noe som indikerer at turen ned langs elva gikk uten vassing. Da vassingen var over og bena våte oppdaget jeg en oransje kajakk som fløt rundt i bakevjen. Det skjer i blant at uerfarne kajakkpadlere legger fra seg båtene for nær elva når de skal synfare. Jeg fortet meg opp for å redde baljen før elva fikk ordentlig tak i den. Til min forundring var det 8 båter i drift. Skråningen var bratt, så det tok litt tid å finne nye plasser for båtene. Kajakker jeg hadde slengt på land begynte å flyte rundt igjen. En ny runde der kajakker måtte fraktes godt opp i skråningen. Så kastet jeg meg i båten og padlet ned til de andre. Selv om Begna er en snill elv jeg kjenner veldig godt er det ekkelt å ha ansvar for en gruppe nybegynnere når elva stiger 40 cm på 10 minutter.
Vi instruktørene kommuniserte så godt vi kunne på kryss og tvers av elva. Det ble bestemt at elevene skulle ta med kajakken opp fra elva til nærmeste vei. Bussen skulle så kjøre rundt og hente dem. Bølger som spiser nybegynner når vannføringen er 40 m3. pr. sek blir enda sultnere når vannføringen passerer 100m3.
På mine 29 år i Begna har jeg aldri opplevd en så rask økning i vannføring. Noen ganger har elva steget 50 m3 i løpet av en natt, men aldri på 10 min.
Vi fikk etter hvert pakket kajakker på hengerne og satt kursen oppover. Et siste blikk på elva før veien svingte vekk medførte en viss undring. Det kunne da neppe være mer en 25 m3 med vann. Jeg har fortsatt merke i armen etter klypingen. Lite tyder på at jeg sov. Vannet gikk ned enda fortere enn det steg en liten halvtime tidligere.
Vi ringte kraftverket for å høre hva de drev med og hva vi kunne forvente på neste padleøkt, som skulle starte noen minutter senere. Kraftverket hadde testet brannsystemet. Begge aggregatene hadde stoppet. Da gikk lukene i demningen opp og måtte stenges manuelt.
Heldigvis fikk jeg denne påminnelsen på en elv jeg kjenner godt, med skråninger som kan klatres opp. Vi elvepadlere har også utstyr for å greie oss i vann. Selv om vi hadde med 17 nybegynnere mistet vi aldri kontrollen. Jeg tenker med gru på hva som hadde skjedd om denne ukontrollerte åpningen hadde skjedd med mange barn badene i elva eller med fiskere som hadde rotet seg så langt ut vaderne tillater.
Trøsten får være at kraftselskapet beroliget oss med at dette ikke ville skje igjen, men at det kan skje når som helst. Det er med andre ord lurt å huske på fareskiltene som varsler at demninger åpnes uten forvarsel.