Sannsynligheten for at jeg kan dra til hytta mi i Thailand denne vinteren er minimal. Nå har jeg riktignok ingen hytte i Thailand, men jeg har funnet en å leie. Første gang jeg entret den kjente jeg pulsen ramle ned mot 32. Den ene natten jeg skulle være ble til 6 netter. Så begynte backpackingen mot Bangkok. For hvert sted jeg ankom spurte jeg meg selv hvorfor jeg dro fra hytta «mi».
Året etter ble det 5 uker i samme hytte. Med hvilepuls. Hytta er sparsommelig innredet. Dusj, med antydning til vann, toalett og vask er alt på badet. Kjøkkenet hadde vask og kjøleskap, og det var alt. Ingen gassbluss eller service. I andre etasje var det en seng, en skrivepult og en dør. Utenfor døra var verandaen. Og utsikten. Med den roen det medførte.
Jeg snakket bare med 4 personer på disse 5 ukene. Badevannet inviterte til uttøying og det ble noen få joggeturer på standen. En skigardsherjet kropp fant seg fort til rette med massasje hver tredje dag. Maten var lett tilgjengelig og wokket.
I dag satte jeg opp dusj på setra. Vannet må varmes opp inne og bæres ut. Dusjingen vil foregå i -5 eller -15 eller hva enn temperaturen ute er. Jeg legger til rette for noen uker med 32 i puls. Utsikten vil være snø. Badevannet er nok islagt. Massasje er det ingen grunn til å tenke på. Maten blir kun det jeg finner på selv. Temperaturen er avhengig av vedbæreren.
5 uker på setra er definitivt ingen plan A, men utenom hytta i Thailand er det er ingen andre steder pulsen synker like mye.