Jeg er soper. Var faktisk med å sette verdensrekord en gang. Oslo kommune samlet 5500 sopere på rådhusplassen. Desidert dummeste jeg har vært med på som lærer. 5500 barn ble fraktet til sentrum. Der gikk eller sto de i saktegående kø uten å få med seg noe av underholdningen. Vi rakk så vidt fram til vår plass innen fristen. 1-2-3 var signalet, så skulle alle sope likt i 1 minutt. Med unntak av støvet som ble innåndet eller fanget i klær havnet alt sammen 20 cm fra der det startet. Etter verdensrekorden hadde plutselig Oslo kommune 5500 koster til overs.
Men til saken om Kastrati som kalte en fotballtrener jævla soper. Det skal han ikke si. Han påstår at innholdet i uttrykket er ukjent for han. Jeg tror han. Selvfølgelig kan det være en god/dårlig unnskyldning. Dessverre tror jeg han. Dessverre, fordi mitt utgangspunkt er 5 år som norsklærer i 10. klasse, 7 år på andre trinn og drøssevis av timer i kommentarfelt i mediene våre. .
Ordfattigdommen i Norge er stor. Som lærer ble mitt mantra at den som forstår flest ord vinner. For min del ble det viktig å forklare innhold i ord, slik at elevene fikk et presist språk. Dette forhindret mange misforståelser og ga sakte, men sikkert, bedre karakterer i alle teoretiske fag.
Min største bragd opptur som lærer var når elevene i Groruddalen gråt fordi nynorsklæreren skulle slutte. Nynorsk var tross alt favorittfaget deres. Jeg kan ikke nynorsk. Heller. Faglig er jeg særdeles svak som lærer. Heldigvis er læring noe annet enn å ta kunnskap fra lærerens hode å putte inn i eleven sitt hode. Jobben min, mener jeg, er ikke å kunne nynorsk, men å sørge for at elevene lærer det.
Første økt las vi en nynorsk tekst. Hver for oss. Det var en fagtekst om den første hamburgeren som var fremstilt i laboratorium. Elevene skulle streke under alle ord de ikke forsto. Da teksten var lest fikk de skrive alle ukjente ord på tavla. Elever liker gjerne å skrive på tavla. Tavla ble full av uforståelige ord. Da alle hadde skrevet sitt tok vi en stund for å pusse ut ord som sto to ganger. En A4 side med enkel fagtekst hadde nesten 70 uforståelige ord. Elevene fikk en skrivebok. Den fikk navnet ordbankbok. Jeg valgte ut et ord. Ba dem skrive det i ordbankboka. Spurte om noen kunne forklare innholdet i ordet. Forklaringen skrev vi ned. Når ordet var skrevet ned ba jeg dem skrive bm bak. Vi gjentok prosedyren med neste ord og noterte bm bak.
Det var tid for en realitetsorientering. Ordene vi hadde skrevet ned var lovlige på bokmål. Av omtrent 70 ord de ikke kunne var omtrent 55 bokmålsord. Neste oppgave var å finne ord der de kunne trekke fra en i eller en j. Merkelig nok skjønte de alle disse ordene etter mitt lille tips. Vi sto nå igjen med 6 ord. 6 nynorskord. Elevene skjønte plutselig at nynorsken var det minste problemet. Nynorsk var nå etablert som faget der det var greit å spørre om ordene var uforståelige. Og det var de. Flere elever skrev ut flere ordbankbøker i løpet av året. Innsikten i ordfattigdommen var ekkel. En enda eklere kunnskap er kunnskapen om hvordan ordfattigdommen blir borte i karaktersystemet og nasjonalprøvestrategitrening. Men det er det ikke plass til her.
En parallell til soperstyret rundt Kastrati. Etter et matfriminutt fikk jeg i oppdrag av inspiserende kollegaer å få guttene i klassen min til å slutte å kalle hverandre skeivinger. Navnene på elevene som ble nevnt fortalte meg at mobbingen skjedde på fotballbanen. Elevene erkjente mobbingen med en gang. De skjønte ikke problemet. Når en skjøt skeivt var det et skeivspark. Forklaringen er langt mer logisk en den for sleivspark, men det var det siste de trodde de sa. De hadde visst kalt et skeiving i mange år.
En dag kom det en mor og lurte på språkbruken på skolen. Hun var ny i landet. Det første norske ordet sønnen hennes lært var morapuler. Det var litt overraskende for meg at mange elever var ukjent med betydningen av ordet. Vi fortsatte timen med å gå gjennom betydninger av de ulike skjellsordene de brukte. Mange elever ble flaue. De ante ikke hvem de hadde kalt på eller hvor grovt de hadde fornærmet. Språkbruk endres ofte når vokabularet øker. Kultur for å spørre er jeg glad i å bygge, men ble litt spak da mellomtrinnselever lurte på hva trekantparty var. Hadde ikke fått med meg at barnefilmen Matilda åpnet for slike spørsmål.
Når jeg leser kommentarfelt i diverse media ser jeg også mennesker sprer rundt seg med ord de ikke aner betydningen av. At mange mennesker tror ytringsfrihet, betyr rett til å forbli uimotsagt er skummelt. Demokrati betyr visst at alle mennesker har like rett enten de er professorer i temaet eller konspiratoriskere. Det vil ikke på noen måte forundre meg om Kastrati slenger rundt seg med ord han ikke aner innholdet i. Han er neppe noe bedre enn oss andre.
Når hørte du forresten sist en nordmann si et ord på engelsk for så å følge opp med at vedkommende er usikker på hva det heter på norsk? Jeg hærer det ofte. Det gir faktisk litt status å være ordfattig på norsk.
Hvorfor skal vi forvente at en som soper inn millioner på å sparke til en ball skal kjenne språket de kaster rundt seg med når de med millioner av studiepoeng er stolt av å ha dårlig ordforråd og det er allment akseptert å slite med å forstå dialekter, selv om ordene som brukes står i ordboka?