Jeg har visst slik derre fordypning i kristendom, KRLE, RLE, eller hva pokker faget heter nå. Faget er fantastisk å ha i klasserommet, men jævelsens verk når det kommer til personalrommet. Faget viser virkelig den største utfordringen med data i skolen. En hver utdanningsminister kan endre læreplanene ved noen få tastetrykk. Før var læreplanene gyldige i mange år, så de som laget dem måtte tenke før de ble trykt opp.
Desember er det ultimate innen lange fellestider. Finlesing av julesanger og slakting av symboler og tradisjoner står på agendaen. Av skoleverkets utallige skjema blir ingen drøftet så nøye som julegudstjenesteskrivet. Og ingen skjema blir gjenstand for så mange klager. Og det er stort sett humanetikerne i kollegiet som klager.
Sett i ettertid synes jeg diskusjonen om forkynning i skolen er svært interessant. Denne diskusjonen har virkelig fått opp øynene mine for hvor lite effektiv skolen er.
I min egen skolegang husker jeg de fleste lærerne, som kan deles i to grupper: de kristne forkynnerne og SV-erne. Nå har jeg ikke full oversikt over mine medelevers fra barneskolen sine indre tanker, men kristendommen og SV er lite fremtreden i hverdagen deres. Nasjonale statistikker underbygger kristendommen og SV sin utvikling i perioden.
Jeg kan med stor sikkerhet si at frykten for forkynning i dagens skole er latterlig overdrevet. I stedet for å bruke 100 årsverk på å diskutere forkynning i religionsfaget burde årsverkene gå til å diskutere hvordan elevene skal få med seg mest mulig av det de lærer i løpet av 10 år med obligatorisk skole.
Du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å mene dette er pisspreik, men da kan du tenke på følgende: et budskap som er forkynnet i skolen de siste 20 årene er viktigheten av kildekritikk. Tenker du det har festet seg hos mottakerne?