Utdanningsforbundet har aldri vært mitt forbund. Det skar seg allerede i studietiden og lenge før utdanningsforbundet fikk navnet utdanningsforbundet.
Fagforeningen hadde stand i korridoren på lærerskolen på Eik. Alle som meldte seg inn fikk en sjokolade. Jeg hadde uansett tenkt å melde meg inn, så sjokoladen ble et gratis pluss. I mer moden alder har jeg kommet til at meningsbærende foreninger bør droppe sjokolade på stand, fremforhandle gode forsikringsavtaler, billigere hotellovernattinger og andre medlemstilbud. Et medlemskap i en fagforening, et politisk parti ol. bør dreie seg om meninger og ikke økonomiske gevinster.
Min første utmelding kom i studietiden, den også. Jeg lurte på hva utdanningsforbundet hadde slags planer for å gjøre lærerstudiet mer yrkesrelevant. Jeg fikk som svar at Norsk lærerlag, som jeg tror var navnet på fagorganisasjonen, synes utdanningen var fremdragende.
Etter lærerutdanningen kommer praksisjokket. Kort fortalt er praksissjokket differansen mellom utdanningen og virkeligheten som yrkesutøvende lærer. Den er voldsom. I løpet av mine år i Osloskolen tok kommunen konsekvensen av dette og startet en kursrekke for nyutdannede lærere, så de skulle ha forutsetninger for å holde ut i jobben. En fallitterklæring for lærerutdanningen vil jeg påstå.
Kloke hoder fant for noen år siden på å utvide lærerutdanningen med ett år. Lurt tenkte jeg. Praksisjokket bør vekk. Men de kloke hodene innførte master. Jeg har aldri tatt master, men har skjønt det slik at det består av ett år der du sover så lenge du vil, må møte til noen få veiledninger i året, jobber lenge med et smalt tema og får utsettelse om du går over normert tid. Lenger fra yrkeshverdagen som lærer er det vel knapt mulig å komme? Jeg trodde først det 5. året skulle være ute blant ulvene. Unnskyld, jeg mente elevene. Kanskje burde det siste året, altså det ekstraåret flyttes til år nr. 2, slik at studentene virkelig fikk smake på yrket før studielånet var for 5 bortkastede år? Men nei. Forbundets motivasjon har etter mitt syn aldri vært høyere kompetanse. Bare høyere lønn. Og master gir høyere lønn, og enda større praksissjokk. Etter endringen til 5.-årig studieløp får vi bedre utdannende og mindre kompetente lærere inn i skoleverket.
Fagforeningene jobber også for fulle stillinger. Fulle stillinger har absolutt en verdi. Men den verdien er for læreren, og sikrer på ingen måte kompetente lærere i klasserommet. På mitt første jobbintervju fikk jeg spørsmål etter hvilke fag jeg var kompetent til, hvilke jeg kunne ha og hvilke fag jeg etter egen definisjon var ubrukelig i. Jeg har undervist i alle fagene jeg regner meg som ubrukelig i. Stillingen min måtte fylles, fagplanene sier noe om hvilke fag elevene skal gjennom. Jeg har undervist i musikk. Det er tragisk. By accident tok jeg noen vekttall musikk på lærerskolen. Papirene mine sier jeg følgelig er definert som utdannet. 3 måneder tok det å lære tre grep på gitaren. Etter enda 3 måneder hørte jeg forskjell på grepene. Jeg har undervist i mat og helse og kunst og håndverk. Der var jeg ikke definert som utdannet, men stillingen min måtte fylles. Heldigvis kunne ofte assistentene brukes til å undervise, så bisto jeg etter beste evne.
Det eneste vannet i Sør-Aurdal jeg ikke har godkjenning og forsikring for å ha med meg folk i er bassenget. Nå er jeg på ingen måte en kompetent svømmeinstruktør. Jeg driver mest hundesvømming. I steinete elver er det minst sjans for skade på den måten. At jeg nektes å undervise i svømming har dessverre ingenting med min manglende svømmeteknikk å gjøre. Det handler om sikkerhet. 30 år, med tusenvis av timer i vann, med og uten gruppeansvar, diverse redningskurs, og utkallinger for å hjelpe politi og brannvesen ved søk etter savnede personer teller ikke. Jeg må ta skolens årlige livredningskurs. Et kurs ingen spør etter når det kommer til å undervise elevene i førstehjelp. For det har jeg gjort flere ganger. Det er merkelig få som synes det er paradoksalt at en lærer er ukvalifisert til å være i basseng pga. manglende førstehjelpskurs, mens samme lærer kan stå i klasserommet og undervise i førstehjelp.
Jeg skal på ingen måte påstå at alle medlemmer av Utdanningsforbundet er dårlige lærere. Jeg kjenner alt for mange meget klasseromskompetente utdanningsforbundsmedlemmer til det. Derimot har jeg erfart at alle dårlige lærere er fagforeningsmedlemmer. Medlemskapet gir en enorm beskyttelse. Begynner en god pedagog på lærerutdanningen kommer det en meget kompetent pedagog ut i andre enden. Begynner en uten pedagogiske evner i på lærerskolen ender vi opp med et utdanningsforbundsmedlem med sterkt oppsigelsesvern.
Jeg har aldri greid ta utdanningsforbundet seriøst, og det gjør jeg heller ikke nå. De mener skolene jukser når de ikke oppgir til foreldrene om lærerne er utdannet eller ei. Jeg mener utdanningsforbundet burde jobbe for en utdanning som er så bra at foreldrene automatisk merker forskjell på faglært og ufaglært arbeidskraft. Slik er det ikke i dag.
Utdanning og kompetanse er ikke synonymer. En håndfull utdannede lærere jeg kjenner bør være forsiktig med å kreve lønn som fortjent. Det blir smalhans om ønsket blir oppfylt. Utdanning sier bare noe om hvilken skole vi har gått på og hvor lenge vi har vært der. Kompetanse sier noe om hva vi kan.
Nå streiker utdanningsforbundet for å sikre barna utdannede lærere. Jeg skulle ønske kompetente lærere var målet.