For å trene skuldre blir det noen besøk i det nye bassenget på Bagn. Hver spasertur fra garderobeskapet til vannet får meg til å undres over ungdomenes utvikling. Og så leser jeg stadig innlegg i aviser om håpløs ungdom som lager litt styr i skolehverdagen. Avisinnleggene undre stiller spørsmålene hvordan vi havnet her. Det lurer jeg også på.
Siden alderen trenger på, og jeg har dårlig tid fordi venner har bestemt seg for å fylle 50 år i kveld, tar jeg en snarvei. Jeg poster rett og slett noen avsnitt fra kladden på boka jeg kladder på. Kladdingen har kladddet seg, så dette er muligens eneste måten du får lest deler av kladden på. Nå tar jeg deg tilbake til en bygdeskole rundt 1990:
Gymlæreren min, som rimte på feit, ble bare ett år. Han nye likte jeg ikke. Problemet var vel egentlig ikke læreren. Problemet var jentene i årskullet over. De likte han mye bedre enn meg. De likte han faktisk så godt at de stadig vekk løp inn i guttegarderoben for å se han naken. Vi sjenerte ble gode til å dusje fort, så noe godt kom det da ut av dette også. Dusjtreningen til tross, så er det ikke til å stikke under en stol at vi guttene likte disse besøkene særdeles dårlig. Svømmevikaren likte vi desto bedre. Hun ble kastet i bassenget etter hver time, helt til hun forsto at hvit t-skjorte var en tabbe.
Svømmetimer blir ofte avlyst. Syke lærere, akutt behov for rensing av vannet og teknisk svikt i anlegget er vanlige årsaker til tørrsvømming. En svømmetime ble avlyst på grunn av røyk i bassenget. Årskullet over oss hadde tydeligvis hatt friidrett timen før. Kulestøt var nok favoritten for elevene «beholdt » kula etter timen. Kula ble kastet mot leccaveggen på svømmehallen til det ble et hull. Gjennom dette hullet tente de på isolasjonen. Isolasjonen brant dårlig, men røykutviklingen holdt i massevis til at bassenget måtte stenges en ukes tid. Innendørs friidrett var vi for øvrig tidlig ute med også. Spydet sto godt i veggen i gymsalen. Alt var bedre før. Nå sitter ungdommen i ro, om det ikke er tvangsfysak eller organisert trening da.
Krenking var vi dårlige på. I en periode på ungdomsskolen var det vanlig å løpe bak jentene i klassen og kjenne på puppene deres. Både jentene og guttene som var ofte involvert i dette har barn i dag, så det er mulig det var en form for trening. Krenking ble det i vert fall ikke kalt og eneste straffen jeg husker var et spark på leggen. Kun de tregeste guttene ble straffet. En opplysning for ordens skyld. Det var ikke rektor som sto for denne straffen. Hele puppekjenningen var fortrengt i 20 år inntil jeg hadde en middagsavtale med en tidligere kollega. Hun var litt sent ute og forklarte forsinkelsen med behovet for en spontan samtale. En elev trengte en prat siden hun hadde opplevd krenkelse den dagen. En klassekamerat hadde spurt om å få ta på puppene hennes. Min kollega tok krenkelsen på alvor, mens hun egentlig tenkte at verden har utviklet seg. Fra egen skolegang husket hun at guttene bare kjente på pupper uten å spørre. Kollegaen er mer enn 10 år yngre enn meg og fra et annet sted i landet. Denne puppekjenningen var altså ikke var enestående for vår skole.
Tilbake til nåtiden igjen. Jeg lurer på hvordan dusjingen ville foregått på 90-tallet om det ikke var minst to låste dører mellom garderobene. Nå hjalp det lite på 90-tallet, da det var mulig å klatre over himlingen for å se ned i nabogarderoben. Det er riktignok bare en eleve jeg husker som falt ned på feil side av veggen, men det skjedde rundt 1990.
For noen år siden var det mæte på skolen jeg jobbet på. Temaet var umulige elever. Etter møtet ruslet jeg gjennom korridoren med en meget erfaren lærer. Han mimret. Fortelleingen gikk tilbake til 70-tallet. Han husket en elev som nektet å være på rektors kontor. For å slippe unna tok han løpefart og hoppet gjennom vinduet i 2. etasje. Slike elever har vi ikke lenger var avslutningen på mimringen. Også sa han til meg: vi må være forsiktige med å demonisere elevene våre. Det var klokt sagt. Jeg har enda ikke vært lærer i en klasse som er nær like umulige som det vi var, på tidlig 90-tall.