Jeg stemte for ny ordfører. Under den forrige hadde jeg meniskskade, frozen shoulder og det var pandemi, høststorm og storflom. Få argumenter for gjenvalg.
Det er lett å forklare deler av depresjonen. Og det er lett å forklare veien ut av depresjon. Gjennomføringen er det vanskeligere med. Men jeg driver på. Et punkt er å få det ryddig rundt seg. Eller meg. For en del blir jo ryddighet tvangstanke. Om du ønsker å ha stor avstand til meg er det bare å plassere deg i faresonen for støv på hjernen. Den sonen er jeg langt unna.
Men jeg forsøker å rydde. Har kommet til punkt 1 på lista. Lista finner jeg selvfølgelig ikke, så aner ikke hva som står der, men tenkte det var genialt å pante panten. Men det er jo enklere sagt enn gjort. Panteautomater er jo automater. Og automater krangler. Nå gikk det ganske bra. Automaten stoppet bare 3 ganger, med den pipingen og ulingen det medfører. Betjeningen er jo hyggelig. Og de lo med meg, og ikke av meg når jeg kom med 3 pantelapper der største beløpet var 27 kroner. Sist hadde jeg 7 lapper, og pant for 150 kroner. Rydding tar tid, men som den sosiale figuren jeg er har jeg det fint i konversasjon med butikkbetjenter. Om noen lurer på hvorfor jeg drikker, så er det for å psyke meg opp til å møte panteautomaten.
Rydding handler trolig om å få pappen i pappsøppela. Faktisk går sorteringen ganske fint. Men å få det ut av huset … Nå har jeg kommet et hakk lenger, så all pappen er på kjøkkenbordet. Lurer på hvor jeg fikk den ideen fra. Og det er forresten ikke all pappen. En del ligger under kjøleskapet i et forsøk på å watre opp det.
Kanskje skal jeg glemme miljø- og økonomitanken og kaste kjøleskapet til fordel for et nytt? Nostalgi og ryddighet passer ofte dårlig sammen. I motsetning til rot og depresjon. Kjøleskapet arvet jeg etter bestefar da han sovnet stille inn. Stille inn er ingen beskrivelse av kjøleskapet. Med ujevne mellomrom høres det ut som et helikopter lander her. Filleryene jeg arvet, gir også gode assosiasjoner, men det er ikke plass til dem på gulvet. Filleryer over stoler, i senger og uante steder er vel definert som rot? Og stolen bestefar laget fikk jeg reddet fra søppelfyllinga. Nå er den full av filleryer. Den er så solid at kjøleskapet kanskje kan stå på den.
Kaste ting er nok en løsning for trivsel. Men jeg har kastet to ting i mitt liv. 14 dager senere var det noen som ville låne det. Og i etterkant av flommen ville min mor kaste videregåendejakken min. Den gir fortsatt varme på kalde dager. Så den henger i gangen her. Fy flate så vide klær vi brukte på 90-tallet. Med litt pølseskinnmote går jeg fortsatt inn i jakken. Det er billig og miljøvennlig. Og overfylling av gang. Men gangen kan jo avlastes ved å lagre tørrdrakt og padlesko i kajakklageret. Rydding er enklere når biler går. Faens biler. Mitt sosiale liv for tiden foregår stort sett ved panteautomater eller i arbeidet med å få ordnet transport. Jeg prøvde å rydde vekk pondusbladene som ligger på gulvet. Men de må jo leses først. Og det tar jo tid. Spesielt når jeg legger dem til side til siden. Og bøker. Bøker tar mye plass. Skal jeg gjør som mange andre og kaste/gi bort bøkene jeg har lest? Men har man noen gang lest ferdig gard og bygd i Sør-Aurdal, eller sagn og soge, eller Mikkjel far min? I min verden er det oppslagsverk mer enn bøker. Noe rot i rommet hjelper å holde det ryddig i hodet. Den verst delen av depresjonen min er ny for meg. Jeg har oppdaget at de som slenger rundt seg med påstander uten å sjekke dem opp er mindre intelligente. Verden min blir trolig mindre depressiv om oppslagsverkene kastes, og jeg kaster meg på bølgen av tasting først og tenking om jeg må. Men jeg vil ikke. Må finne en annen vei ut av depresjonen. Nå ble det blogging i stedet for rydding. Håpløst. Kutt i bruk av sosiale medier må inn på to do listen. Når jeg finner den igjen.
Det krever sitt ta tak i eget hår og løfte seg selv ut av depresjon, men jeg har gjort det før.