Jeg ser det er inn å mimre 30 år tilbake i dag. Det kan jeg også gjøre. Til Skjold. Vi trente på det usannsynlige scenarioet et angrep fra Sovjetunionen var den gang. Men av gammel vane, eller fordi det var vanskelig å tro på glasnost trente vi. Latterlig å tro det eksisterte noen trussel i øst. Heldigvis tok de etter hvert konsekvensen av det og pakket ned det meste av forsvar.
Åpningshowet på Lillehammer husker jeg ingenting av, men jeg var sikkert i leiren uten å se på TV. TV-stua var eneste sted med TV, og dit gadd jeg neppe gå. Men jeg vet jeg var på kasernen for det var mandager til torsdager vi besøkte kartets hvite flekker. Jeg og en annen habil skiløpet trasket rundt på truger. I områder der vi trodde vi var mutters alene. Og ofte var vi det. Mitt første møte med en bilalarm skjedde en slik natt. Vi var nok ikke så avsies som vi trodde. Etter en strabasiøs trugemarsj i dyp snø med 40 kg på ryggen var det godt å krabbe inn i en sovepose. Vanligvis skriver folk en god og varm sovepose. Vel, jeg skriver ikke det. Men vel nede i posen var vi da bilalarmen startet. Hvor vi var når alarmen sluttet vet jeg ikke, men vi hørte den lenge på trugemarsjen dagen derpå.
Jeg fikk perm for å være tilskuer på hopprenn. Transporten til flyplassen husker jeg. Kledningen min var beregnet på buss. Forvaret stilte med noe annet. En presenning beskytter ikke mot kulde. Rennet kan dere nok lese om i gamle aviser, eller facebookoppslag der det mimres. En tysk finger gjorde hopprennet udødelig.
Udødelige var ikke de menneskene som kjørte et stykke foran oss på turen hjem. Bilulykker er noe dritt. Og de kommer fort. Rundt neste sving. Vi var heldigvis for sent ute til å kunne bidra med noe, men jeg husker mitt første møte med døde mennesker. Helt første var det ikke, men folk som dør fredelig etter et langt liv er noe annet.
Etter hopprennet var det å pakke sakene for å komme seg nordover for å trene på en ufredelig død.