Noen ganger irriterer vi oss grenseløst over mennesker. Disse menneskene kan legge utrolige byrder ekstra byrder til arbeidet vårt. Noen ganger legges byrdene til med viten og vilje, mens de andre ganger oppstår mot alle parters vilje. Enkelte mennesker lever med trusler hengende over seg i årevis. Trusler det er vanskelig for andre å sette seg inn i. I disse Coronatider er det lett å se hvordan trusler kan snakkes opp og skape enorm frykt. Frykt som får ellers fornuftige folk til å sperre total for fakta. Mennesker som ikke tar innover seg fakta kan være vanskelige å hanskes med. Spesielt om de er innenfor ditt ansvarsområde.
Heldigvis har jeg aldri hatt ansvaret for slike elever. Riktignok har jeg opplevd å bli truet med slagvåpen og fått batteri og saks kastet i tavlen når jeg har undervist, men aldri av elever som har vært et problem. Elever har nektet å gå hjem når skoledagen er slutt og enkelte har forsøkt å ta livet sitt, men de er ingen problem. Noen elever begynner å gråte når ordet prøve blir nevnt og andre stivner fullstendig til når noe skal framføres høyt foran klassen. Det er ingen problem. Noen skoleår har jeg opplevd å starte året med tomme pulter fordi elevene skulker. Det er heller ingen problem. Alle disse elevene hadde et problem, men det var ingen problem.
Så lenge jeg hadde en rektor som støttet meg sluttet elevene stort sett å skulke, kaste ting, true med slagvåpen, gråte eller rispe seg. Rektorstøtte for meg betydde i 99,5% av tiden at ledelsen holdt seg unna, men agerte fort de 0,5% av tilfellene jeg trengte dem. Hjemmeforhold kunne jeg sjelden gjøre noe med, men elevene kunne hjelpes til å takle det bedre og i blant hjalp det å veilede foresatte også. Selv om det siste er litt utenfor lærerjobben, så er det innenfor gagnsmenneskemandatet jeg jobbet etter.
Det er mange grunner til at jeg sluttet som lærer. En av grunnene er en kollega som jublet vilt og hemningsløst når en brysom elev, en som virkelig trengte trygghet og oppfølging, flyttet. Ledelsen på skolen brydde seg lite. Flyttingen betydde bedre snitt på nasjonale prøver og mindre arbeid på kontaktlærer og ledelsen. Høyere måloppnåelse med andre ord.
Noen ganger krever det sosial intelligens for å skjønne når og hvordan man feirer sine seiere. Når sosial intelligens atter setter premissene for skoleledelse og ledelse av landet, så begynner jeg nok som lærer igjen.
For meg er det ikke så viktig å ha ryggen fri, så lenge jeg går med rak rygg.
Aner ikke hvorfor jeg kom med dette innlegget mitt i den italienske coronakrigen, men kanskje på grunn av en kake?