Gagns menneske

Publisert 27/02 2020, 15:04

De første årene i læreryrket fløt jeg litt rundt uten mål og mening. Det var uklart for meg hva målet med jobben var. Noe stort problem var det dog ikke, siden det meste av tiden gikk med til å planlegge neste dag eller sitte i møter. For min del er det meste av arbeid greit, så lenge jeg ser et overordnet mål i horisonten. Skoleverket slet med å definere målet for meg. Elevene lærer å lese og skrive uten skole. Mange kan det allerede når de begynner. Mye av kunnskapen skolen tilbyr vil barn lære seg bare de holdes i den proksimale utviklingssone. Etter tre år tok min søken etter meningen med skolen meg bort fra skoleverket. 

Ruskollektiv for ungdom. Det ble min nye arbeidsplass. 16 døgn på og 12 døgn fri. Et samliv med fantastiske ungdommer og idealistiske ansatte. Eller de verste ungdommene og dumme ansatte om man velger den formuleringen. Ungdommer som har plassert seg ved siden av samfunnet og ansatte som jobber for knapper og glansbilder. 

Kollektivjobben var en øyeåpner for meg. Ungdommene der hadde gjort noen dumme valg i livet, eller i mange tilfeller hadde voksne gjort noen dumme valg som gikk utover ungdommene. Mangt kan sies om ungdom på tvangsplassering. Jeg kommer nok til å si en del om dem senere, men i denne sammenheng er det viktige at det ga meg innblikk i alternative liv. I mange tilfeller var vi medleverne kanskje de eneste voksenpersone ungdommene til en viss grad stolte på. Unge liv i et veiskille.

Mange av livshistoriene jeg fikk høre på kollektivet gjorde meg oppmerksom på hvor lite som skulle til tidlig i oppveksten for å vippe skjebner i andre retninger. Andre fortalte meg hvor viktig læreren hadde vært for å unngå et langt vanskeligere liv. 

Årene på kollektivet lærte meg mye om å se ungdom. Ungdom som slet med kommunikasjon. Ungdom som hadde vært utsatt for vold. Ungdom som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Ungdom som var oversett og nærmest glemt. Ungdom som ramlet inn i feil miljø. 

Ungdommene på kollektivet hadde fremtidsdrømmer og fremtidsplaner. Mange av dem hadde også selvinnsikt. Flere av dem hadde også hemmeligheter. Hemmeligheter som gjorde at de havnet utenfor samfunnsnormen. Hemmeligheter som gjorda at de reagerte «feil» på berøringer, eller bare misforsto når voksne snakket til dem senere. Hemmeligheter som vanskeliggjorde samspill med kunnskapsløse voksne. 

Årene på kollektivet var sjelsettende for meg som lærer. Det ble klart for meg hva lærerjobben går ut på. Vi skal hjelpe alle å bli gagns mennesker. Dette sto tydelig i læreplanene overordna mål. Så lenge vi har en obligatorisk skole må lærerjobben være å skape gagns mennesker. Hva gagns mennesker er, vet jeg ikke helt, men tror det er mennesker med læringslyst, livsgnist, fremtidshåp og tilhørighet. Gagna mennesker evner å leve med seg og selv og omgivelsene. Det er selvfølgelig en fordel om mennesker kan legge sammen tall, sette sammen bokstaver og forstå andre språk, men går dette på bekostning av livsgnist, fremtidshåp og tilhørighet så er det underordnet. Ungdommer som beholder læringslysten lærer alltids det de trenger når de skjønner at de trenger det. 

Min motivasjon som lærer fikk en seriøs knekk når jeg skjønte at gagns mennesker i skolesammenheng var underordnet resultatene på nasjonale prøver. Lærere som kunne nasjonale prøver ble headhuntet. Elever som ikke kunne nasjonale prøver ble sortert ut. Timeplaner ble ryddet. August, september og deler av oktober ble satt av til øving. Elever som protesterte mot kjedelig terping forsvant ut. Hvor langt ut vites ikke, men frykter ut i kollektivtilværelse for enkelte.

Jeg forsvant bare ut i skigardsverdenen. Skal systemet hindre meg i å lage gagns mennesker av alle, så setter jeg heller opp skigard. Det går ut på det samme. Som Stanley Jacobsen synger i sin sang om skigard: Ein skigard er eit stengsl for dei få. Heldigvis kan den `kje vara evig veit du. Når gagns mennesker atter er et mål for skoleverket gjør jeg trolig comeback som lærer.