Publisert 20/02 2020, 21:59
Livets harde skole er blitt et splittende begrep. Blant akademikere er det skjellsord og skal latterliggjøres. Helt ukritisk. Blant mange ufaglærte har livets harde skole svaret på alt.
Jeg er utbrent faglært adjunkt, men jobber som ufaglært skigardsmontør. Sannsynligvis er det ingen nordmenn som har satt opp skigard flere år på rad en meg, men erfaring gir ingen studiepoeng eller sertifisering. Pr. i dag finnes ingen utdanning for skigardsmontører. Skigard læres gjennom livets harde skole.
Livets harde skole er jo egentlig et negativt uttrykk for erfaringsbasert læring. Med tanken at utdanning skal lønne seg må erfaring nedgraderes. I skoleverden får dette en del underlige utfall. Dyktige lærere med enorm erfaring må plutselig sette seg på skolebenken fordi noen med mange studiepoeng har bestemt at erfaring er verdiløst. Til tross for at utryknings-etatene i Valdres ved to anledninger har headhuntet meg for søk i elv kan jeg ikke lede en svømmetime i basseng eller ha med elevene mine på kanotur. Mine vann- og elveferdigheter er jo ervervet gjennom livets harde skole. Mitt forrige innlegg handlet om barn som neket for å ha lært om klemfare i dørkarmer, da kunnskapen var erfaringsbasert og ikke fra en skoletime. Vi er på ville veier.
For at erfaringsbasert læring skal telle er det viktig å sortere ut kunnskap livets harde skole kan gi og områder der livets harde skole er verdiløs. Skal jeg forsøke på en forenklet generalisering kan livets harde skole gi økte ferdigheter på individnivå. Det finnes helt sikkert fantastisk dyktige musikere uten et eneste studiepoeng. Idrettsutøvere kan vi putte i samme bås. Dyktig håndverk kommer gjerne gjennom kopiering av foreldrenes eller besteforeldrenes aktivitet. De flinkeste håndverkerne jeg kjenner begynte å praktisere håndverket lenge før de tok fagskolen. Mens områder som krever sammenligning av store tallmaterialer som f.eks. klimaet i verden, kriminalitetsstatistikker over 10-år eller antall uføre pr. årskull har liten nytte av enkeltpersoners erfaringer. I slike tilfeller trengs større datagrunnlag og akademisk behandling av dataene.
På kort sikt er taperne i denne polariseringen er de som sliter med lange økter der knær og hofter skal være i 90 grader. Hvem bestemte egentlig at det var beste posisjon for læring? På lang sikt tror jeg hele samfunnet vil tape på polariseringen. Det snakkes allerede om en manglende generasjon av norske håndverkere. Handverk kan læres gjennom livets harde skole. Kanskje virker det rett og slett mot sin hensikt å tvinge praktikere til å sitte på en stol i veldig mange år? Det kan jo være at det eneste som utvikles under studiepoengtvang er motvilje mot akademikere. Da må trolig akademikerne betale mer for å få handverk gjort. Om de ikke bare importerer mennesker til å gjøre det praktiske da.
Skal vi ha en obligatorisk allmenn skole må den ta vare på alle. Veien dit går neppe gjennom polarisering. Vi må finne en måte der alle inkluderes og kan samarbeide med utgangspunkt i de ferdighetene og kunnskapene de har. He bør skolen gå foran som et godt eksempel og verdsette hele mennesket og ikke bare skolekarakterene deres.