Med utgangspunkt i min erfaring fra klasseledelse ser jeg at behovene for psykologisk hjelp til friske mennesker vokser for hver dag i Coronakrisen. Med unntak av fire mnd. i klasserom der jeg hadde nok med å overleve, har jeg alltid lurt på hva jeg kan gjøre for å nå flere elever og nye elevgrupper.
En gruppe det var vanskelig å lede på slutten var jentene og guttene som ønsket å gjøre det læreren sa. De havnet alt for ofte innen tilbudene til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Med enkle grep kunne vi lærere motvirke dette, men grepene ble sjelden tatt. I stedet ble det innført store tiltak.
Mange lærere, og meg selv inkludert, gir ofte felles ordre til klassen om å bli raskere, tregere, stillere, mer muntlig aktive, levere leksene osv. Noen få elever har nytte av dette. Elevene vi ønsker å nå når vi ikke. De skjønner ikke kommunikasjonsformen, driter i beskjeden, eller får den rett og slett ikke med seg. Noen få elever, jeg tilhørte selv den gruppen, har nytte av påminnelsene. Vi distre har gjerne leksene klare i sekken, men glemmer å levere dem og slikt.
I den store gruppen av elever som har alt på stell og som får med seg beskjedene hører de at vi er enda ikke flinke nok. De gjør leksene enda litt bedre, leverer dem enda litt tidligere, sitter enda stillere på plassen sin og rekker opp hånda enda litt oftere. Hele tiden strekkes strikken. Hver gang læreren gir en felles oppstrammingsbeskjed til klassen dras strikken til. Hva utfallet blir varierer. Noen forsvarer seg med å bli ukonsentrerte, noen holder seg hjemme (ofte med uidentifiserbare magesmerter), noen blir apatiske skoleglanere, noen oppsøker BUP og får en pakke med tiltak. BUP konkluderer med at eleven trenger hjelp, og det er for så vidt rett. Symptomene er jo alltid på eleven og vi behandler stort sett symptomer i norsk skole, så skolepraksisen kommer ikke i fokus.
Lærerjobben ble selvfølgelig vanskeligere en stund når jeg skjønte at felles formaninger var dumt. Nye kommunikasjonsformer måtte til. Når jeg knakk koden ble det lettere. Da slapp jeg forholde meg til elever som knakk sammen av presset og jeg fant alternative veier inn til elever som misforsto eller overhørte beskjedene. Og jeg fikk mye bedre tid til elevene. Rart dette hvor mye enklere skolehverdagen blir når elevene er med og ikke mot.
Nå i disse coronatider er det drøssevis av leger, kreftpasienter og journalister som er ute med felles moraliseringer. Det er folk som jogger, hamstrer, sparker fotball, slåss med kniv osv., som må tas tak i. Nå aner jeg ikke, siden jeg bor i en campingvogn helt isolert, men da jeg trasket dagsturen min midt i Oslo sentrum synes jeg veldig mange folk var veldig flinke til å følge reglene. Gjennom internett, papiraviser og nyhetsoppslag nås de fleste. Når de fleste får beskjed om at vi må bli flinkere, så skjerper de seg trolig enda mer. Selv om de er mer enn flinke nok fra før. For mange går det trolig på nervene løs. Etter hvert.
De som jogger, hamstrer, sparker fotball, slåss med kniv osv., tilhører trolig gruppen vi ikke når gjennom disse kommunikasjonskanalene. Da er utfordringen å finne andre veier inn. I de fleste tilfellene finnes veiene.
Ved å poste eller reposte tordentaler og moralprekener bidrar du neppe til bedre coronadugnad, men flere pasienter i psykriatrien. Skal du irettesette noen, så gjør det på en måte som treffer den du skal hjelpe.
2 svar til “Psykiatriens glansdager”
Godt innlegg, Jørn.
Selv om ikke kommentaren min under treffer helt, så deler jeg det likevel. Kom til å tenke på et par ting da jeg leste innlegget ditt. Jeg tenker at slike fellesbeskjeder tidvis også feiler når en leder henvender seg til personalet sitt. For eksempel en rektor til sitt personal. Flere av oss voksne i skolen er egentlig prikk lik egne elever. Ofte trenger vi tilbakemelding og veiledning på individnivå dersom vi skal endre oss. For vi ser i alle fall, gang på gang, at fellesbeskjeder ikke fører til endret praksis. I alle fall ikke i de som vi forsøker å endre, enten det er elever eller lærere. På vår skole har det blitt gitt en haug av fellesbeskjeder angående orden på klasserom. De ryddige blir enda ryddigere, og de rommene som var årsaken til fellesbeskjeden om å golde orden på klasserommet, de forblir rotete…
Kommentaren din er nær beslektet. Har ofte lurt på hvorfor rektor gjentar behovet for innskjerpelser i inspeksjonsrutinene for hver fellestur. Har tre teorier. 1: enorm tro på mer av det som ikke virker. 2: Alzheimers 3: ferdig med sin del av ansvaret.
Fellesbeskjeder har nok samme begrensning for voksne og barn, og om det er skole eller fritid.