Publisert 18/03 2020, 20:46
Å drive bedrift er shitgøy. Det finnes nærmest ingen grenser for hva som kan skje. Tipper det er bedriftseiere som har hamstret flest doruller. Shit happens.
Som bedriftseier er det nok å ta seg til med budsjett, regnskap, tidsfrister, markedsføring, HMS-planer, arbeidskontrakter, merverdighetsavgiftsregler, førerkortregler, lønnskjøringer, skatteregler, renovasjonsregler, prisstrategi, husleie, permisjonsregler, permitteringsregler, pensjonsregler og slikt. I tillegg til alle slike oppgaver som i stor grad skal tilfredsstille dem over oss i systemet kommer jobben vår.
Vi skal være faglig oppdatert. Kundekontakten og ordretilgangen må være riktig. Rett mengde ansatte til en uviss mengde arbeid skal ansettes. Ansatte skal læres opp og holdes fornøyd. Kjøretøy skal være i henhold. Hensiktsmessig verktøy må være tilgjengelig på rett sted til rett tid. Alle skal vite hvordan bedriften behandler avfall. Logistikken med rett førerkort og riktig mengde materialer kommer til rett jobb på rett dag. Ferieplaner for alle må legges opp så alle ønsker å jobbe året etter også. Policy for føring av timelister må innarbeides.
Særdeles usikre estimater for mengde skigard kundene kommer til å bestille ligger til grunn for innkjøp av staur og tømmer.
Tømmeret må kløyves opp før sesongen starter. Tømmeret er det slett ikke lett å få tak i. Selv om regjeringen snakker om nisjeprodukter, så er nisjeprodukter en j.. heft i stordriftsbransjer som skogbruket og det meste annet er. Det jubles ikke akkurat når det kommer inn et nytt sortiment i produksjonslinja deres. Det er også av stor betydning hvordan skogen ser ut. Er tømmeret egnet til skived? Dimensjon, høyde over havet og størrelsen på driften er viktig og må være riktig. Så kommer faktoren med forholdene i skogen. Vinterfrost er glimrende. Dessverre er det bare en kort del av året. Tørr skogbunn ødelegges heller ikke særlig av maskinene, men da blir det fort brannfare. Tømmeret kommer til oss når det kommer. Da må det kløyves.
Etter 6 år har vi kommet dit vi vil. Ansatte strømmer på uten at vi trenger å bruke energi på det. Har alltid vært slik i bedriftene mine. Det meste av opplæringen tok vi forrige sesong. Antall meter gjerde dobles hvert år uten at vi markedsfører. Fornøyde kunder virker til å være god markedsføring.
Aktivitetsdelen av firma gledet jeg meg skikkelig mye til denne sesongen. Stand-up-padling i elv og juvvandring skulle løse problemet vi har hatt siden 1993. Fra nå skulle vi slippe å avvise kunder på grunn av lite vann i elva. Utstyr er kjøpt inn. Kurs til guider er bestilt. Vi kan elv, men trenger å bli bedre på brett. For første gang har vi trykt opp brosjyrer for aktivitetstilbudet vårt. Vi er omsider i mål med å bygge opp et produkt vi kan markedsføre.
Alt bedriften har påvirkning på er bedre enn noen gang. Da kommer en pandemi. For 14 dager siden var alt under kontroll. Nå vites ingenting. I dag avbestilte jeg ¼ av tømmeret vi har bestilt. Slipper vi inn i Sør-Aurdal slik at vi kan kløyve tømmeret vi har på lageret. Kommer SUP-kursholderen fra Tyskland eller varer grensestengingen ut mai? Hvor mange av kundene våre rammes av permitteringer og må avbestille gjerdet av den grunn? Hvor mange av de ansatte havner i karantene til enhver tid? Må raftingen avlyses i sommer grunnet 1 metersregelen? Kommer det turister fra utlandet ijuli?
Som adjunkt blir man utbrent. Som bedriftseier kjenner man at man lever. Selv når shit happens.