Jeg har aldri sett spesielt lyst på livet. Når lyset blir borte utover høsten ser jeg mørkt på det. Vanligvis. I år gleder jeg meg til snøen kommer. Da er arbeidssesongen slutt. Det handler om å starte på den neste. Gjøre forberedelser så neste sesong blir bedre. Det må den bli. Tror jeg. Corona og leddbåndsskade hører 2019 til.
I år som før kjenner jeg høstdepresjonen trenge seg på. Den er trolig genetisk. Jeg har lært meg å leve med den. Har tross alt drasset på depresjonen i 45 år. Det er slett ikke slik at alt går tyngre på høsten, men det kreves mer for å komme i gang. Tunge tanker tar gjerne mere plass. Depresjonen får mye næring fra nyhetsbildet. Putin, Erdogan, Duterte, Maduro. USA ender opp med å velge mellom to fossiler. Myggstikkene har uteblitt i år og knottebittene likeså. Hvor er alle insektene vi er avhengige av? Vi har opplevd tidenes raftingsesong på Begna. Er det tilfeldig at det ble satt snørekord i år eller er det klimaendringer? Største forskjellen på Stortinget og Paradise Hotel er at folk stemmes inn på det ene stedet og ut på det andre. Depresjonen kan vokse uten at jeg beveger meg ut av godstolen.
To leger har forsøkt å medisinere depresjonen min. Jeg orker ikke. Det er bedre å leve med den enn alle merkelige bivirkninger. På det ene pakningsvedlegget sto det at selvmord var en bivirkning. Kjedelig å ende opp med kronisk selvmord. Legebesøkene har egentlig bare endt opp med kutt i forsikringene mine. Må innrømme at jeg sliter med å anbefale lettere deprimerte å gå til legen.
Jeg går vinteren langt lysere i møte i år. Egentlig litt merkelig siden min flukt til varmere strøk i 5-6 uker sannsynligvis havarerer, og sommeren i år er den mest mislykkede jeg har opplevd arbeidsmessig. Det betyr ikke at bedriftens resultater er dårlige i andre øyne, men målene mine er vi langt fra å nå.
Antall årsaker til at jeg ser lysere på møtet med vinteren i år vet jeg ikke. Årsaken er nok sammensatt, men en setning forandret mye. En venn jeg arvet, fortalte om en venn av seg som levde livet i moll.
Jeg lever livet i moll. Det er langt bedre enn å være deprimert. Jeg tenker sakte. Mange av tankene er kompliserte. Verden er komplisert. Noen hopper bukk over det komplekse. Noen smiler både innvendig og utvendig hver dag. Noen hevder det er et visdomsord at optimisten og pessimisten tar like feil, men optimisten har det artigere på veien. Det er mulig det stemmer. For min del ble livet lysere bare ved tanken på at jeg lever det i moll. Depresjon høres jo ut som en diagnose. Jeg tviler på at jeg har noen diagnose. Jeg trenger bare rom til å være meg.