Dybdelæring.

I går hadde jeg en lang chatt med en foresatt. Nå opererer vi selvfølgelig i liten grad med foresatte i skigardsbransjen, men jeg har noen 100-foresatte i lærerhistorien min. Noen av dem sveiper jeg innom på facebook til tider. Tidligere elever legger jeg også til om de inviterer. (Selv om jeg klør i fingrene etter å spore dem opp). Andre møter jeg tilfeldig på butikker, som anleggsarbeidere, som dørvakter, som skoleassistenter eller midt i gata. I blant søker jeg aktivt opp informasjon om ungdommer jeg har møtt i skoleverket eller på andre arenaer. Selvfølgelig fordi jeg lurer på hvordan det går med disse unge menneskene som har streifet innom livet mitt, men like mye fordi jeg ønsker å utvikle meg som menneske. Jeg var på tur til å skrive utvikle meg som lærer, men det ble menneske. Lysten til å vende tilbake til skolesystemet uteblir. Til min store overraskelse. Trodde 2 år pause skulle være nok.   

Slike chatter jeg hadde i går gir meg langt mer enn diverse kurs og utviklingsmøter i skoleverket. Som lærer plikter jeg å drive tilpasset undervisning. Tilpasset til hva? Eleven? Jeg har aldri brydd meg så mye om tilpasset opplæring. For meg har det handlet om å forsøke å møte eleven på tilpasset måte. Som en trygg voksen som vil dem det beste på deres premisser. Samtaler med tidligere elever gir ingen fasit. De kunne blitt noe helt annet om jeg var en bedre eller dårligere lærer. Men samtalene gir meg innsikt i hvordan det går med barna jeg hadde på skolebenken noen år tidligere.

På kurs fikk vi teoretiske kunnskaper om drop-outs. Vi hører samtidig at vi skal utvikle mennesker som kan skape nye arbeidsplasser. Veldig mange av gründerne jeg omgås i min bedriftsverden er det vi kaller drop-outs i dag. Som lærer var jeg livredd for å ta livsgnisten fra dem. Hatet timene med en  til en undervisning med umotiverte elever. 10 år med lange, strengt regulerte dager kan ta oppdagelsestrangen og pågangsmotet fra den mest oppfinnsomme sjel. Min jobb var gjerne å lære dem teori de var uimottakelige for. Hjernen min jobbet kontinuerlig med strategier for å unngå å påføre dem nye nederlag. Flere av elevene er selvstendige næringsdrivende i dag. På tross av 10 års skolegang. Samfunnet har mer flaks enn det fortjener i blant.     

En elevsamtale, mange år etter elev-lærerforholdet var slutt, ga meg (skulle til og skryte på meg bakoversveis, men kom på at hårmanken ville røpe den løgnen) en gledelig overraskelse. Noen elever bekymrer man seg mer for en andre. Prestasjonspress er ekstremt ødeleggende, også for elever med toppkarakterer i alt. Eleven studerte noe helt annet enn hele hennes verden, inkludert meg, hadde sett for seg. Langt mindre karrierepreget enn antatt. Og i langt lettere humør enn noen gang tidligere. Eleven påsto at jeg hadde bidratt til valget gjennom min kontroversielle undervisning. En undervisning som langt på vei var lagt opp for å ta brodden av det verste karakterjaget og erstatte det med den virkelige verdens tverrfaglighet.  

Skjebner til tidligere elever kan være tunge å ta inn over seg. Noen ganger kommer disse historiene ut av det blå, men ofte er de ventet. Det kan være elever skolen med PPT sin velsignelse dømte til en ensom tilværelse. Eller elever som slet med hemmelige problemer, der skolene behandlet symptomene feil. Andre ganger har det dukket opp diagnoser i senere tid, fra dårlig syn til tunge psykiatriske lidelser, som har forklart mangt jeg lurte på mens elevene gikk på skolen.

I løpet av mine år som lærer gikk det mye tid til møter og kurs vi måtte ha fordi noen hadde bestemt det. Enormt med tid gikk også med til dokumentering av selvfølgelighetene fra disse møtene og kursene. Møter, referater og skriftlige tilbakemeldinger gjorde seg jo fint i flinkisarkivet til rektor. For min dybdelæring i menneskeinnsikt, eller pedagogikk som det kaller det i skolen, kunne jeg kuttet mange av disse pliktene og heller hatt en utviklingsamtale med alle elevene 5 og 10 år etter endt skolegang. Et foreldremøte i samme slengen hadde ei heller vært å forakte.