Falsk trygghet er noe av det verste jeg vet. Det finnes mange måter å sette falsk trygghet i system på. Nå settes det heldigvis fokus på sedelighetserklæringen i idretten. Erklæringen er fin den, om målet er å vise at man gjør noe. For å beskytte barn er den nærmest verdiløs og kanskje faktisk på minussiden.
Idrettslag bytter ildsjeler veldig ofte. Også de som har ansvaret for å kreve inn attester. Bytter av ansvarlige inviterer til glipp. Disse glippene kan være av mange slag. Det kan til og med være perioder der verv står tomme.
Selv uten bytter av ansvarlige for innsamlingen av politiattester kan det skje mange glipp. Det er gjerne mange ledd mellom politiattestansvarlig og de som skulle levere attesten. En trener er gjerne blitt syk og en ivrig vikar stepper inn på kort varsel. Alle involverte rundt laget er glad for at problemet løste seg. Kanskje er vikariatet av kort art. Kanskje er det en ny persons flytende innkomst i idrettslaget. Året etter er denne personen en inkludert og selvfølgelig del av laget. Uten at vedkommende nødvendigvis er registrert som ansvarlig trener eller lagleder.
Politiattestansvarlig må være flinkere til å avsløre forfalskede dokumenter enn den pedofile er til å forfalske. Attesten sendes jo til den frivillige og er den frivillige sin eiendom.
Det finnes noen brysomme sjeler som tror slike systemer er åpenbaringen i arbeidet mot overgripere. De forlanger gjerne at alle med verv skal ha attest. Styrene sliter strengt tatt med å avslå slikt for da trekkes gjerne seriøsiteten i tvil. Da begynner arbeidet med å få inn attester fra folk som aldri ser barn gjennom vervene sine.
På papiret er det lett å lage rutiner. I virkeligheten brenner slikt arbeid ut ildsjeler. Og det for å identifisere de ytterst få overgriperne som står i registeret. Parallelt med disse rutinene må det jo jobbes med å beskytte mot overgripere som står utenfor registrene, og det er jo de langt fleste.
Jeg lærte mye om overgrep og skadene det kunne gjøre i løpet av de årene jeg jobbet på kollektiv for ungdom med rusproblemer. Min påstand er at det er mye lettere å identifisere ofrene enn overgriperne. En uke med trening slikt i lærerstudiet, vil utgjøre enorm forskjell. Slik skolen er satt opp nå dyttes ofrene ut. Ut i ensomhet, rus, stillhet, utagering, prostitusjon eller annen elendighet. Heldigvis går det ganske bra med mange også. Skoleverkets løsning på problemet er å ansatte eksterne, som uten mulighet til relasjonsbygging, skal ha ansvaret for å oppdage avvikende atferd og bygge relasjonen som trengs. Erfaringen min fra kollektivverden var at relasjonsbygging i 5-6 mnd. var et minimum for å være trygg.
Som sentral i Bagn IL i 20 år burde jeg selvfølgelig garantere at Bagn IL var overgrepsfritt. Så naiv er jeg ikke. Men som leder gjorde jeg mitt beste. «Utro» tjenere i helsevesen, skole, politi, barnevern og NAV hadde jeg tett kontakt med. Hint derfra ble fulgt opp. De kunne ikke si noe, og de sa aldri noe, men det er så mange måter å ikke si noe på. Betjenter sliter ofte i dilemmaet mellom personvern og forebygging. Med personvernets stilling i Norge, står ofrene svakt.
Googling av ukjente mennesker røper også gjerne en del. En telefon til ildsjeler i idrettslag der innflyttere kommer fra gir gjerne en pekepinn. Etter hvert som jeg deltok på idrettssamlinger på innlandsnivå fikk jeg nyss i navnene på enkelte tvilsomme typer som var rundgangere i foreningslivet.
Det er bra mediene tar tak i politiattestene idretten benytter seg av. I bestefall åpner de øynene til folk, så de forstår hvor liten garanti systemet gir. I verstefall medfører undersøkelsen bare en heksejakt på ildsjeler som har bommet på håndhevingen av enkeltindivider.
Registeret har sikret noen arbeidsplasser i Finnmark. Det er vel det beste jeg kan si om registeret.
2 svar til “Falsk trygghet”
Det er et vanskelig tema. For barn har selvfølgelig krav på å være trygge, men samtidig er det jo sånn i Norge at vi ikke skal henge ut kriminelle. Jeg tror til og med at det å identifisere overgripere bredt, for eksempel med et register over straffedømte overgripere, kan føre til flere overgrep, fordi personen blir isolert og ikke får nødvendig sosiall og seksuell kontakt med andre mennesker, og dermed gjerne har mye lavere terskel til å ty til ulovlige handlinger på nettet. Gjentakelsesraten for overgripere når de først blir tatt og dømt er jo også så vidt jeg vet veldig lav. Så man må finne et sted å legge seg på mellom de to ekstreme ytterpunktene.
Men det å ringe rundt til tidligere arbeidsgivere, og steder en person har jobbet frivillig før, tror jeg er en veldig god idé. Det gir jo mening å kontakte tidligere arbeidsgivere i utgangspunktet, men det er spesielt viktig når man jobber med barn. Men selv da er det en avveining å ta, som du sier. Det er interessant at enkelte i politiet, skole og så videre selv kan velge å varsle, for å beskytte barn. Jeg skjønner veldig godt at de gjør det, og jeg vil tro falske anklager derfra er uhyre sjeldne.
Jeg tror uansett den store satsingen på å lære barn nøyaktig hva overgrep og grenseoverskridende atferd er og at dette er noe de kan fortelle voksne om, og å kurse voksne i å handle når de får vite at dette forekommer, kommer til å gjøre en enorm forskjell. Så kan en sikkert også ha regler som at de voksne er alene med barna så lite som mulig, eller at de ikke har lov til å ha kontakt med barna på Snapchat og andre sosiale medier. Å lære barn om overgrep er selvfølgelig ingen garanti mot at det forekommer, men jeg har stor tro på at det vil ha en skrekkeffekt. Vi ser forresten allerede en effekt på nett, hvor overgripere ikke lykkes like ofte som før med å få barn til å for eksempel sende nakenbilder.
Vet ikke om dette ga så veldig mye mening, men det er nå mine refleksjoner rundt dette.
Hei
Dine tanker rundt temaet gir absolutt mening.
Det er lite som tyder på at hevn er rett behandlingsmåte mot uønsket atferd. Heldigvis er den rådende tanken i Norge skolering fremfor hevn.
Det jeg er mest redd for er regler som hindrer voksne å være sammen med barn og ungdom på tomannshånd. Vi må huske på at de langt fleste slike samvær er av det gode. Når det kommer til ungdommer som sliter, så er det veldig mange av dem som åpner seg på tomannshånd med trygge voksne. Systemet ser ut til å ha klokketro på møter med 7-8 myndighetspersoner når vanskelige saker skal tas opp. Mer enn en gang har jeg sitter sammen med PPT, barnevernsrepresentanten, sosiallæreren, spesialpedagogen, skolelederen og miljøterapeuten i møte med foresatt og ungdom uten at noen hemmeligheter har kommet på bordet.
Det er jo også en annen stygg side ved saken. Voksne som får udokumenterte beskyldninger om overgrep mot seg er ganske forsvarsløse også.
Som jeg skriver i blogginnlegget mitt tror jeg det enkleste er å lære lærere og andre som jobber med barn signalene på overgrepsutsatte barn. Så må det tas derfra.