Følelsen av ensomhet tok meg veldig i dag. Jeg regner med minimalt av forståelse for dette, da grunnen for følelsesutbruddet sikkert kan synes en smule merkelig for folk flest. Følelsen kom da jeg åpnet altinn og tallet 86.000 lyser mot meg. Jeg skal få det igjen på skatten.
Gleden over disse pengene er minimal. Jeg viste om dem. I desember brukte jeg en hel dag i telefonen med skatteetaten i forsøket på å rette opp feilen. Beskjeden jeg fikk var at skattetrekket var rett.
Pengene som nå er låst, var tenkt til å kjøpe skivedtømmer. Vi kunne økt med nesten 3 km gjerde om jeg hadde disponert pengene, i stedet for at skatteetaten skulle lagre dem. I stedet for å øke produksjonen blir det nå spennende å se om vi har arbeid nok til alle vi har lovet arbeid. Det er utrolig ensomt å være arbeidsgiver. Prøve å skape arbeidsplasser er noe jeg ikke anbefaler noen. Instanser som i utgangspunktet er til for å hjelpe motarbeider en på harde livet. I mitt hode skal skatteetaten hjelpe oss å betale rett skatt. Det kjennes mer ut som de mistenker meg for å være kriminell og konsekvent forsøke undra penger.
På mine reiser i verden, spesielt på 90-tallet var trusselen lommetyver. De var lette å forsvare seg mot. Nå kjennes det som støtteapparatet er de jeg må passe meg for. Jeg tror faktisk følelsen min hadde vært bedre om jeg hadde regnet feil og skatteetaten rett, slik at jeg hadde fått igjen 1000 kroner eller noe slikt. Følelsen av ensomhet og motarbeidelse kompenseres ikke av 86.000 på konto.