Noen ganger blir jeg ordentlig overrasket. Så skjedde her en kveld. Plutselig har jeg søkt på spesialpedagogikkutdanning. I 45 år har det vært det siste jeg har ønsket. Tenkte vel neppe så hardt på det for 45 år siden, men motstanden mot spesialpedagogikk har økt i takt med antall år i skoleverket. Likevel søkte jeg, og det ligger faktisk en gjennomtenkt tanke bak. Gjennomtenkte tanker må komme i en senere blogg.
Søknaden minnet meg først og fremst på at jeg er lærerutdannet på tross av, og ikke på grunn av min skoleiver.
- For det første måtte jeg dokumentere vekttall fra lærerutdanningen. En titt i de papirene viser at jeg rømte institusjonen så fort at jeg mangler papirer på en del av studiet. Jeg fikk visst med meg bare det høyst nødvendige. Ved nærmere ettertanke er det muligens lurt å sjekke om siste del av dokumenter kan skaffes. Det har jo betydning for lønnen har jeg skjønt. Ikke det at disse vekttallene gjør meg mer kompetent, men det har liten betydning for lønnsutregningen.
- For det andre har jeg vekttall jeg fullstendig har glemt. Disse vekttallene har jeg riktignok fått lønn for, siden de står på papirer jeg har levert til arbeidsstedene jeg har vært innom. Har likevel en følelse av at mine tidligere lærerkolleger vet hva de har vekttall i. Vekttall. Det hørtes fremmed ut. Lurer på om jeg har gått glipp av noe?
- For det tredje er dokumentet fra lærerutdanningen underskrevet av dekanus. Dekkanus er et dekknavn for rektor tror jeg. Navnet minnet meg om skolegangen der jeg havnet på rektors kontor på alle skolene jeg har vært innom, inkludert lærerutdanningen. Tror egentlig ikke jeg har vært noen håpløs elev, men har vel aldri skjønt greia med 90 grader i knær og hofter er det ultimate for å lære.
- For det fjerde er at tallene på vitnemålet neppe kvalifiserer til opptak på spesialpedagogutdanningen heller.
- For det femte lette jeg lenge etter studiet som har minst skoletid. Jeg orker ikke mer skole. Kjenner dette er et elendig utgangspunkt for å søke videreutdanning. Utgangspunktet for å være en god lærer er vel egentlig også dårlig, da ¾ av jobben ser ut til å dreie seg om å overbevise elevene om skolens viktighet.
Men nå må jeg avslutte bloggen. Kom nettopp på at jeg har glemt hvilken skole, eller var det universitet jeg har søkt. Må finne ut det. Neste blogg handler kanskje om hvorfor jeg har søkt fordypning i spesialpedagogikk.