«Idag hadde jeg tenkt å synge en sang
Om verdiløse menn
Som dere sikkert har skjønt allerede så
Er jeg en av dem»
Jeg fikk sansen for Joackim Nilsen lenge før jeg skjønte at jeg var en verdiløs mann. Forestillingen «verdiløse menn» har jeg sett minst to ganger og tror kanskje tallet er tre. Kanskje er det en grunn til at Forrest Gump er favorittfilmen min og Verdiløse menn er favorittmusicalen min.
Trodde egentlig jeg hadde innfunnet meg med min posisjon som verdiløs mann, men salt i såret merkes. Liverpool FC og supporterklubben der er i følge en av mine ekser det eneste faste punktet i mitt liv. Litt overdrevet er det, men samtidig er det ubehagelig nær sannheten.
Det å oppdage at eierne av klubben, med økonomiske motiv, kan dra opp klubben med roten og flytte den til helt andre kanter av verden er jævlig. Nå skjedde ikke det i denne runden. I motsetning til mange medsupportere tror jeg ingenting på at supporterengasjementet var grunnen til at planene om en Superliga mislyktes. Et eller annet av stor økonomisk betydning endret kalkylen. TV-avtale? Utestengelse fra andre pengesekker? Misting av spillelisenser? Bestikkelser fra UEFA? Jeg vet ikke, men min protest i dette var verdiløs. Det er helt sikkert.
Like verdiløs er jeg i Nordea sin økonomi. De vil gjerne ha pengene mine, men ikke meg. Akkurat som eierne av Liverpool FC. I tre uker har jeg forsøkt å få kundebehandleren til Nordea i tale. Først når jeg, i dag, ga opp og byttet bank reagerte de. Løsningen var å melde chatteroboten å spørre hvordan jeg avslutter kontoene mine. Da står kundebehandlere i kø. Nå betaler jeg 3000 kroner mer i renter i året. Til en annen bank. Det er prisen for å føle seg verdt noe.
«Å leve gjennom andre, det perfekte tidsfordriv
Med sitt mentale arkiv og moralen som motiv
Snakker om billig lykke
Snakker om billig lykke
Snakker om billig lykke
Snakker om billig lykke»