Først vil jeg takk alle som husket dagen min. Det er hyggelig å bli husket på.
I blant undrer jeg meg over facebookvenner jeg aldri har møtt. Er det ikke fantastisk å tenke på alle potensielle venner som finnes der ute? Av verdens vel 7 milliarder mennesker har jeg kun møtt et lite mindretall. Gleder meg til å møte resten.
47 år. Om ca. 70 dager skal jeg vare på livets mest depressive punkt, sier forskningen. 16 åringer er lykkeligst, så går det nedover til vi er 47.2 år. Fra 47.2 til noen og 70 går det oppover igjen helt til vi møter helseplager som plager oss. Forskningen er gjort i flere land og resultatet er temmelig sammenfallende visst. Mennesker i U-land møter visst bunnpunktet noe senere, mens kvinner møter det litt før menn.
Som all annen forskning er det forsøkt å finne årsaker. Kort forklart forklares resultatet med oppgjøret vi har med oss selv midt i livet. Vi hadde alle muligheter og valgte feil. Fra nå av, altså fra 47.2 år gir vi mer f… og lever livet. Helt til gikta eller en annen sykdom tar oss.
Det sies at mennesker nå er mer ulykkelige enn de som er det mennesker var i gamle dager. For bare to generasjoner siden var valgmulighetene langt mer begrenset og antall valg det var relevant å angre på færre.
Jeg vet ikke om jeg har havnet der jeg håpet i livet, men jeg er veldig nær der jeg trodde. Det er vel 25 år siden jeg fortalte en kamerat at jeg kom til å ende opp alene på en hytte langt til fjells. Nå sitter jeg alene, på en hytte, langt til fjells og skriver. Riktignok har jeg ikke tilbragt det siste året langt til fjells, men alene og i en hytte stemmer godt.
Som 18-åring skrev jeg et brev til en slektning og lurte på råd. Skigardsbransjen, arbeid med vanskeligstilte ungdommer eller aktivitetsfirma var alternativene. Svaret jeg fikk vitnet om klokskap hos rådgiver og det har vel endt slik han antydet.
En av mine forelesere på lærerskolen, en av de som oftest hevet øyenbrynene i undring når jeg reflekterte rundt noe, hevet øyenbrynene når jeg sa at foreldre og ungdommer kommer jeg til å takle greit, men systemet kommer jeg til å slite med.
I den grad jeg angrer noen valg, så må det bli et valg jeg ikke tok jeg ikke ville tatt. I etterpåklokskapens navn ville jeg aldri begynt å sparke fotball om jeg kunne levd livet på nytt. Det skal jeg jo ikke, så …
Men gleder meg til februar. Min 47.2 årsdag. Fra skal jeg jo tenke mindre og leve mer. Dere er herved advart.