Som mange muligens har fått med seg ble jeg utfordret til å skrive bok om skolen da jeg sluttet som lærer. Forlaget mistet interessen før jeg fikk den. Jeg begynte etter hvert uten et forlag i ryggen. Bokskrivingen min har stått i stampe noen år av to store, og mange små grunner. Den viktigste sparringpartneren døde. Uten han ble det blant annet vanskelig å formulere motivasjonen for bokskrivingen. Hva skal jeg oppnå med boken og hvordan skal jeg nå målet? Lyst til å fullføre en bok for å se om jeg greier det har jeg, men det holder ikke. Boka må være noe mer enn en bekreftelse på at jeg greier å skrive en bok.
Min mentor dukker aldri opp igjen, men i høst har den andre grunnen funnet sin løsning. Siste kapitel dukket plutselig opp. At det har gått lang tid siden jeg sluttet som lærer er neppe noen problem. Kanskje heller en styrke. Utfordringene i skolen er der, og muligens bare større enn da jeg kastet inn håndkleet. Tiden har bare endret mine frustrasjoner til konstruktive ideer. Ideer som vil endre arbeidsforholdene i skolen uten å velte oljefondet, eller rett med andre ord, tiltak jeg ville gjennomført som utdanningsminister.
Nå mangler boka langt mer enn siste kapitel, men det er lettere å skrive når poenget med boka er på plass. Det handler om å bidra til en bedre skolehverdager for lærere, elever og foresatte, uten å sprenge banken. Og får jeg til en bokkladd som oppfyller dette ønsket og er skrevet i en «sjanger» for hvermandsen, så skal jeg også orke å fronte boken. For i bestefall vil en slik bok få en del oppmerksomhet. En oppmerksomhet jeg i utgangspunktet mangler motivasjon for.
Nå driver jeg og bearbeider de 100 sidene med frustrasjoner som ble skrevet for noen år siden. Det går sakte. Antall små utfordringer er stort. En liten utfordring er å finne tid til å skrive.