Dagen i dag har gått med til framskritt, og jeg vet med enda større sikkerhet at jeg har tilhører gruppen av gamle gretne menn.
Jeg hater datamaskiner. Jeg hater framskritt. Jeg hater bedrevitende ekspeditører som smiler profesjonelt og tenker jeg er en dinosaur. Hvordan har vi endt opp med butikkerkjeder som bruker 30 minutter på å lagre samme opplysningene som de brukte 30 min på å lagre for 30 dager siden? For 30 dager siden var jeg ganske overbærende og svarte etter beste evne på alle spørsmål de trengte for å selge meg en lyslist. En av fordelene var, sa de, at kvitteringen nå ble lagret i deres system.
I dag hadde jeg det ganske travelt, men stakk inn Ælkjøp siden jeg likevel var i området. Hvor lang tid kan de ta å kjøpe det samme som sto på kvitteringen fra sist? For å gjøre en lang historie kort. Jeg aner ikke.
Den lange historien for dem som gidder. Glad og fornøyd ruslet jeg inn i butikken og fant kjøkkenavdelingen. Sa at jeg skulle ha en lyslist til av samme slag som jeg kjøpte tidligere. Du finner kvitteringen på og sa navnet mitt og telefonnummeret. (Legger selvfølgelig ikke ut slike opplysninger her, da jeg har annet å gjøre på natta enn å ta telefonen). Vanligvis er det slike opplysninger de trenger for å finne igjen gamle kvitteringer. Denne ekspeditøren smilte overbærende mot dinosauren, altså meg, og fortalte at så enkelt er det nok ikke. Han måtte vite om det var grå eller svart list jeg ønsket, om den var firkantet og laget for innfresing eller skruing. Etter 10 min knoting for å finne ut hva jeg trengte, trengte denne fyren alle mine personalia, igjen. Vi brukte omtrent 30 min mer enn jeg hadde til rådighet på dette. Så begynte moroa. Butikken er moderne må vite, så varer skal være på hjul. Jeg kunne få dem med budbil. En kjekk løsning når man ikke aner tid for besøk i hjemmet. Noen ganger er jeg hjemme, som regel er jeg andre steder. Det var visst ingen problem, da varene kunne leveres på kveldstid. Akkurat som det hjelper meg. I tillegg kosten det 400 kroner å få levert en 1000-kroners handel. Hva prisen blir om jeg skal holde meg borte fra jobb i 14 dager for å vente på en budbil gadd jeg ikke regne på en gang.
Neste alternativ var posten. Eller. Etter en del mer tasting fant han ut at pakken var for lang til å sendes med posten, så eneste alternativ var budbil. Jeg fortalte så høflig jeg kunne at det var et alternativ til: Vi driter i det. En time bortkastet. Det eneste jeg fikk ut av det var en bekreftelse på min dinosaurtilværelse. Moderne mennesker kan tydeligvis være hjemme og ta mot pakker når det passer butikkjedene. Savner den tiden jeg kunne hente varene i butikken.
Litt frustrert forlot jeg butikken. På veien mot bilen passerte jeg parkeringsautomaten. Jeg stoppet. Det var jo bare litt over en time siden jeg, i forsøket på å betale med app og kort, lærte at bilen var registrert på tur inn, så betalingen skulle foretas på tur ut. Tastet inn bilnummeret. «Nummeret er ikke registrert». Gikk bort til bilen og tittet på skiltet. Tastet samme bokstaver og tall som forrige gang med samme resultat. Tok bilde av skiltet og tastet inn nummeret som sto på bildet. «Nummeret er ikke registrert» lyst i displayet nok en gang. Hurra for alle framskritt. Som den moderne bedriften parkeringsselskapet er var det selvfølgelig umulig å finne noen kontaktinformasjon, men det sto med store bokstaver at det legges til gebyr på alle regninger som må sendes ut grunnet manglende betaling. Savner den tiden jeg hadde tid til å jobbe. Nå er det jo heltidsjobb og administrere livet mitt. Heldigvis selges det stearinlys over disk så jeg kan se på kjøkkenet.