Mitt pedagogiske forbilde formulerte seg ofte slik overskriften er formulert. Han sa det faktisk hver gang jeg gjorde noe dumt, og det var jo en trøst å vite at tabbene jeg gjorde var av en slik art at de ville gå i glemmeboken.
Når denne bloggen publiseres er fødselen hans glemt. Med noen minutters margin. Utsagnet hans stemmer nok for jeg kommer ikke på noen som husker han ble født.
Jeg husker på ingen måte fødselen hans, men mange av måtens hans å snakke på tok jeg med meg som pedagog og roen har jeg forsøkt å adoptere.
Arbeidsfordelingen kunne gjerne formuleres slik: om en løper bort dit, og jeg står her …
Motiveringen til arbeid kunne skje slik: Synes du det ser dumt ut det vi driver med? Jeg bekreftet det med et ja. Da svarte han: Og ja, men vi bare fortsetter. Det er ingen som ser oss.
Var jeg i litt dårlig form eller sliten så sa han gjerne: Er du bare vanlig kar i dag?
En morgen kom han over hellegangen mens han så rett opp. Jeg lurte naturligvis på hva han drev med. Det kunne han fortelle. På nyhetene dagen før hadde han hørt at NASA hadde mistet en 3000 meter lang ledning i verdensrommet og den hadde han så lyst til å se.
Det å lete etter ting, som f.eks. verktøy var langt fra ukjent for karen. Han utviklet en strategi for å eliminere mest mulig leting. Løsningen, mente han, var å alltid legge verktøy dit du trengte det neste gang.
Han hadde en fryktelig sterk arbeidskamerat. Ikke meg altså, men en fryktelig sterk en. Ved en anledning hadde sjefen min og en annen slitt med en stein i lang tid uten å få den vekk fra jordet. Så kom denne sterke karen og den steinen. Min sjef sa det var helt greit at han var sterk og kunne bære bort denne steinen, men han hadde nå ikke trengt å plystre mens han gjorde det.
Det er egentlig nok å huske på selv om vi glemmer det som er over 100 år gammelt.
Nå har jeg glemt hva jeg skal gjøre i morgen. Håper jeg kommer på det og at verktøyet jeg trenger ligger der. For jeg husket vel å legge verktøyet der jeg trenger det neste gang?