Møter er det enormt av i norsk skole. Noen av dem er nødvendige og kanskje til og med lærerike. Jeg vil nå skrive om et fullstendig unødvendig møte jeg måtte kastet bort tid på. Møtet om terrorberedskap.
Hele kollegiet var samlet. Det fullstendig meningsløse møtet var viktig forstås. Nå var riktignok ikke hele kollegiet samlet. Det var vi aldri. Noen er alltid borte. Første opplysning på møtet var derfor at alle måtte skrive under på deltagelse når før vi forlot rommet. De fysisk fraværende skulle gjennom opplysningene så snart de dukket opp. Mentale fravær kvalifisert som tilstedeværelse, så alle som var i rommet fikk godkjent.
En del mentalt fravær var det. Nå skal det sies at alle møteplagere opplever det nok slik på møter der de plager møteledelsen uten å få medhold av andre møtedeltakere. Jeg var møteplageren. Møteplager er for øvrig en utrolig dum rolle å ta når håpet er et kort møte. Nå er problemet at jeg har tro på møter, om de er relevante. Forebygging av terrorhandlinger på skolen burde være et relevant møte.
Rektor gikk gjennom en liste med punkter. Noen av dem kommer her.
Oppdager du en mistenkelig person, så sikre menneskene rundt deg å varsle kontoret så kjapt som overhode mulig. Kontoret vil da sende ut en fellesmelding på internsystemet. En av de få mentalt tilstedeværende lurte på hvordan hen og de andre som hadde klaget på defekt internsystem i noen måneder skulle varsle eller få beskjed. Rektor skulle visst skaffe seg oversikt over klasserom som manglet telefon/høytalerforbindelse. For så vidt positivt. Men vi tok det vel mest som en bekreftelse på at tilbakemeldingene de siste månedene var lagret i det store arkivet som tømmes av renholdspersonalet daglig. Hva han planla å bruke oversikten han skulle skaffe seg til, sier sogen intet om. Men svaret tilfredsstilte tydeligvis for det ble stille.
Er du inne i klasserom, så lås dørene så snart du har oversikt over elevene. Her våknet kverulanten i meg for alvor. Det var tre dører inn i mitt klasserom. Hoveddøra var grei. Den kunne jeg nok greie å låse. Den har jo ettgrepslås. Og det på innsiden. Så blir alt verre. Døra inn til grupperommet har også lås med etthåndsgrep. Den låsen sitter på utsiden. Grupperommet har tre dører. Deriblant en dør ut i gangen. Den kunne også løses fra innsiden, så det handlet bare om tid. Den tredje døra derimot, den hadde en blank forbledningsplate der låsen skulle sitte. Låses kunne den, men da med nøkkel fra utsiden. Selvfølgelig kunne den være låst hele tiden. Konsekvensen ville bare bli at elevene måtte gå en omvei for å komme seg i garderoben. Omveien er av det korte slaget i meter, men … Alle som har jobbet med elever vet at få meter kan by på store utfordringer. På disse få meterne ville elevene komme innom garderoben til to andre klasser og møte på et kliss vått gulv. Praksisen med å ta av sko i garderoben måtte vi nok endret om direktedøra til garderoben skulle låses permanent.
Er du ute, alarmen går eller dere må forlate klasserommet, så still opp på evakueringsplassen vår. Det var jo en morsom beskjed. Punkt 1. var at fotballplassen vi brukte som oppstillingsplass ved brann(øvelse) var bygd ned med lekeapparater siden sist. Punkt 2. Oppstillingsplassen var beregnet for opptelling ved brann eller lignende hendelser. Nå har jeg tidligere uttrykt frustrasjon over lærdommer fra forsvaret. Men noe fornuftig lærte vi da. Å stille opp barna på rekke, på en åpen plass, innenfor rekkevidde av de fleste våpen var stikk i strid med forsvarets strategi for selvforsvar. Jeg påpekte dette, og ble enda mer upopulær. Møtet tok jo lengre tid. Klare beskjeder er enkle å forholde seg til, selv om de fører beint ut i ulykka. Motvillig tok ledelsen innover seg at oppmøteplass ved brann og ved terrorhandlinger hadde ulike krav. De skulle komme tilbake med en ny plan.
Jeg nektet å skrive under på skjemaet for oppmøte på møtet før låser var flyttet, callingsystemet var fikset og oppstillingsplanen var klar. Rektor forklarte meg i klartekst at jeg skulle skrive under. Han hadde jobbet lenge med byggeier for å få til noen forbedringer. Sannsynligvis ville endringene han hadde fått gjennomslag for bli trukket tilbake om jeg laget trøbbel. Og sikkerheten på skolen var godkjent av de riktige instanser i kommunen på den årlige befaringen. Jeg hadde ingenting med å overprøve de (in)kompetente folkene der.
I det jeg stemplet fagfolk som inkompetente fikk jeg plutselig behov for å styrke min sak. Før terrormøter ble en sak i fellesmøter hadde jeg et annet klasserom. Vinduene der kunne åpnes. De var ca. 25 høye og vippet inn. Mennesker som var 20 cm i diameter, eller mindre, kunne nok løftes opp og trilles ut. Vi andre hadde ingen fluktvei, utenom å knuse rutene. Kontrollørene hadde riktignok godkjent rommet fordi det var tre dører ut. Den relevante førte inn i et grupperom vi delte med en annen klasse. Fra dette grupperommet kunne vi da gå inn i det andre klasserommet og ut deres dør. I mitt hode var dette ingen rømningsvei, da døren ut fra deres klasserom førte inn i vår felles garderobe. Rømningsveien var med andre ord en 20 meter omvei for å havne utenfor vår egen klasseromsdør. Den tredje døra i klasserommet var alltid låst. Den hadde ingen etthåndsgreplås og førte dessuten bare inn i et klasserom som hadde dør i samme garderobe som oss.
Ambivalens er vel et utrykk for mine følelser etter møtet. Det er bra ledelsen tok innover seg at evakueringsplanen for skolen skulle ha et element av elevsikkerhet og ville lage en ny plan. Irritasjonen rundt faktum at ledelsen brukte 1 time av 30 ansattes tid på en sikkerhetsplan de ikke hadde målt mot kriteriet sikkerhet var stor. Den store irritasjonen var likevel liten i forhold til frustrasjonen. Frustrasjonen det medførte å få innsikt i hvordan skoleeier prioriterte slik at skolene mistet goder om de sa fra om mangler i sikkerheten.
Terrorberedskapsmøter er helt meningsløse om det kun medfører falsk trygghet. Min underskrift på et skjema redder ingen liv. En lås på riktig side av døren, eller vinduer som kan rømmes gjennom derimot …