Det er en stund siden forrige innlegg og det kan kanskje bli lenge til neste innlegg. Nå er jeg inne i en tid der jeg får dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør. Nå burde jeg svart på mailer og tatt telefoner til kunder. Kundeservice er jo det viktigste. Jeg ser at gjerdefirmaer som har dyktige folk på kontoret og elendige håndverkere ute i feltet vinner.
Det hagler med gode råd om hvordan jeg kan få mer jobb. Rådene er velmente. Livet er fullt av råd jeg ikke trenger. Pågangen av jobb er enorm. Utfordringen er å ende opp med rett jobber, og passe mange jobber.
Jeg vil bli ferdig med den dårlige samvittigheten for å ta meg tid til å grille 3 pølser klokken 18.00 i dag eller sette meg ned å skrive klokken 21.00. Jeg vet jeg kan få flere jobber om jeg svarer raskere på mail, jeg vet at reklame på bil eller klær gir flere kunder, jeg vet at skilt på ferdige gjerder er god reklame. Men jeg vet også at tilgangen på arbeid på ingen måte er flaskehalsen.
Flaskehalsen er meg. Den tiden jeg er på befaringer blir det ingen gjerder. Alle de jævla telefon og strømselgerne som har sett lyset og vil dele har jeg lyst til å koble rett på høyspenten.
Som en del av kundeservicen må jeg nesten ta telefonen og da leder selgerne allerede 1-0. Det sies at vi bruker i snitt 7 sekunder for hver mail, mens vi bruker 20 min før vi er tilbake på arbeidsintensiteten vi hadde før vi lot oss forstyrre av mailen. Slik er det trolig med telefonselgere også. Jeg kan jobbe mens jeg snakker med selgere, men arbeidet går saktere.
Flaskehalsen, eller den gamle gretne gubben, har også et handicap om dagen. Han, eller jeg som det også kalles, måtte velge øl fra laveste hylle i dag. Skuldra mi nektet meg rett og slett øl fra øverste hylle. Nå er ikke ølkjøping så vanskelig. Den alkoholiserte nasjonen Norge har mange innbyggere som skjønner problemet foran ølhyllene, så der bistår mange med lange armer. Langt verre er det med skigardsgjerdingen. Heldigvis greier jeg de fleste oppgavene, men det går sakte. Med sakte mener jeg selvfølgelig ikke slik sneglefart det offentlige helsevesenet har altså. I dag ringte jeg sykehuset for å høre om de har fått henvisingen for skulderoperasjon. Og de hadde de. I motsetning til sist jeg sjekket. Heldigvis hjalp det å minne legen på jobben hans. Grunnen til at jeg nå ikke fikk noen bekreftelse fra sykehuset var at den planla de å sende ut i august. Jeg er glad jeg ringte. Nå vet jeg i det minste at jeg ikke aner hva jeg skal svare kunder som ringer for å få gjerde. Jeg gjerder så lenge jeg greier, og så lenge jeg har med studentene. Vinteren får vi bruke til å rette opp skjevbelastninger fra tiden i helsekø. Mange lurer på hvorfor menn i 40-årsalderen blir gamle gretne gubber. Jeg tror årsaken langt på vei ligger i erfaringene vi etter hvert har med det offentlige systemet i Norge. Jeg begynner å helle mot læreryrket igjen. Rett og slett for å slippe ansvar og mange uforståelige systemer bemannet av mennesker som er ute av stand til å svare på profesjonsspørsmål og avslutter med at det egen kunnskapsløshet er underordnet da det tross alt er mitt ansvar at alt blir riktig.