Hvem skulle trodd den siste flaskehalsen hadde en så enkel løsning?
Siden raftingen startet i Begna i 1993 har avlysninger på grunn av liten vannføring vært den største flaskehalsen på vei mot et driveverdig firma. Noen andre gjentagende utfordringer har dukket opp som mangel på guider, mangel på startsted eller mangel på markedsføring, men de utfordringene fant vi gjerne kortsiktige løsninger på.
Nå har vi løst alle flaskehalsene, tror jeg. Neste sesong kan vi drive elverelatert aktivitetsfirma, sør i Valdres, med overskudd. Overskuddet blir nok aldri stort, men alle overskudd er bedre enn underskudd. Lykkes vi har jeg nådd målet mitt
Det beste av alt. Løsningen er det jeg elsker mest av alt.
Ideen fikk sin trange unnfangelse i møte med en legedame. Hun hadde behov for å lære mer om rennende vann før en liten utflukt hun skulle på. Av en eller annen grunn hadde hun fått for seg at jeg hadde kunnskap om det. På ekte Valdresvis svarte jeg unnvikende. Jeg kan ingenting om det og om jeg kan noe, så er det helt uten verdi. Dama nektet å lytte. Hun kom, og mannen med.
De var fantastiske kanopadlere. Og de, spesielt mannen, var flink til å lese elv. Lese elv betyr å lokalisere steiner, skjønne kraften på strømmen, finne hvileplasser i stryk og slikt. Som ventet hadde jeg lite å bidra med. De hadde også et elegant samspill i kanoen med klare rollefordelinger. Mitt syn på kano som skillsmissemaskin ble ødelagt. I Begna padleklubb dukket uttrykket skillsmissemaskin opp tidlig på 90-tallet. Oppfinneren av uttrykket ga opp å instruere et ektepar i padling, da han var sjanseløs på å drive like sakte som de padlet. Det finnes også kajakker i dalen som ble kjøpt som morgengaver og ble solgt noen år etter første og siste padletur.
Tilbake til svaberget der ekteparet og jeg drev med synfaring av elv. De ville gjerne drøfte rutevalget sitt med meg. De mente å ha funnet den sikreste ruten. Jeg var helt enig med dem. Den sikreste, og kjedeligste la jeg til. Kan dere finne den morsomste padlebare ruten? De testet tre ruter ned. Alle med suksess. Og alle med et smil om munnen. Denne damen uttrykte at jeg hadde en enorm elvekunnskap og en smittsom elvelekglede som jeg formidlet med enorm trygghet. Heretter skulle hun alltid se etter den morsomste trygge padleruten og hun insisterte på å betale for padlekurset. Kurs med så kunnskapsrike instruktører var dyre sa hun.
I 25 år har jeg padlet. Til tross for en enormt mye styggere skadestatistikk på fotball- og volleyballbanen og ikke minst i langrennssporet har folk i Valdres overbevist meg om hvor utrygt det jeg driver med er. Hodet mitt slapp den tanken først etter møtet med denne legen. På utradisjonelt Valdresvis skrytte hun på en måte så jeg trodde på henne. Hun greidde å snu tankene mine. Jeg tenkte tilbake til første padleturen på fremmed elv med en annen padleklubb. Min beste padlevenn og jeg fikk til vår store skrekk tildelt en gruppe nybegynnere. Vi måtte lede dem ned en, for oss fremmed, elv med langt større bølger enn vi kjente fra Begna. Turen gikk med hjertet i halsen. Dagen etter ville alle nybegynnerne være i vår gruppe. Vi skjønte ikke bæret. Nybegynnerne argumenterte med at de følte seg veldig trygge. Vi var så rolige. Det viste seg, når historier ble fortalt ved bålet på kvelden, at våre nybegynnere hadde langt mindre å berette en de på andre grupper. Beretninger ved bålet handlet jo stort sett om dramatiske situasjoner de hadde opplevd på elva om dagen. Jeg skjønte det ikke den gangen, men kompisen min og jeg utstrålte trygghet og padleglede. Etter økta på svaberget dukket mange slike minner opp. Vi hadde ned tur ned Finna, kompisen min og jeg, med to litt ferskere på slep. De hang på. Etter turen takket de for en fantastisk og trygg opplevelse, selv om turen gikk dobbelt så fort som de var vant til. Tankene gikk til en tur på Myrkedalselva. Noen av verdens mest omtalte padlere kom i gruppen bak oss. Etter en liten foss ventet vi og lot dem passere. De veltet, knakk årer og blødde neseblod. Etter passeringen kom det en padler bort til meg. Han kommenterte at disse berømte padlerne hadde større baller, men padlet langt mindre kontrollert enn meg. Slike historier fortrengte lokalpatriotene sine fortellinger om dramatiske velt der de brukte over 1 sekund på å komme seg ut av båten. Den største flaskehalsen satt i hodet mitt.
Løsningen for å unngå avlysninger på grunn av liten vannføring er å bruke elvekunnskapen og elvelekegleden. I sommer har vi lekt i strykene med voksne og barn. Latt dem prøve ulike farkoster nedover i rennende vann. Brukt redningsøvelser med tau for moroskyld. Forklart hva som lager bølgene. Rett og slett kost oss med det lille vannet som er. Og gjestene er virker minst like fornøyd med dette som de opprinnelige raftingturene våre.
Guideproblematikken løser vi med å hente inn guider utenfra. Også har jeg noen lokale på glid. Problemet med de lokale er at de er lokale. De er så veldig klar over alt de ikke kan. Og selv om de tar feil er de helt sikre på at de ikke kan.
Jeg er optimist for neste år. Selv om året i år ble en økonomisk katastrofe. Neste sesong blir den beste. Ever.
2 svar til “Flaskehalser”
👏☺️
Herlig 👍 har full tro på prosjektene dine, og kan bekrefte at du og dine kollegaer i EOA oser trygghet. Vi hadde en flott dag på elva i år, med franskmenn som koste seg med rafting, sup og kajakk – samt redning, hopp mm 👏