Jeg har ikke for vane å knocke ut folk på byen. I dag gjorde jeg nesten et unntak. Koste meg i bakgården på Asylet i samtaler med en venn. Asylet er et utested på Grønland med betydelig uteområde. Vi skulle bare snakke litt, så det ble en øl. Snakking foretas best der det er få folk, så vi fant oss et stille område innerst ved gjerdet.
Plutselig ble «stillheten» brutt av rasling i lauvverk og et dunk. Vi undret oss veldig. I sydligere strøk er gjerne kokosnøtt svaret. Vi lette etter andre svar. Kokosnøtter og Grønland passer ikke. Lurte på om vi burde flytte oss.
Vi ble revet ut av tankerekkene. To stemmer fra andre siden av gjerdet begynte å spørre etter en ball. De ville gjerne at vi skulle lete etter den. Nå har jeg aldri søkt etter baller på Asylet før, men det er visst et populært sted for slikt. Har jeg hørt.
Mørket er ikke min beste venn når jeg leter etter baller, men fant nå en ball og konstaterte at den var hardere enn en tennisball. Trolig cricket. Oppfordringene fra guttene var å kaste den tilbake til dem. Jeg tittet på plankeveggen og veggen av lauvverk over veggen. Jeg fant en åpning. Et elegant underarmskast. Blink. En liten innvendig glede. Åpningen var ikke så stor, men jeg traff. Denne type glede kommer fort. Og det er bra, for det tok et lite sekund før jeg hørte et smerteskrik. Fulgt av HODET MITT. AU.
Mitt første poeng i cricket. Tror jeg. Kan egentlig ikke reglene.