I dag leste jeg mange avisartikler. Det gjør jeg hver dag. Men denne artikkelen fikk meg til å komme på noe jeg ikke husker. Du har det kanskje slik du også? Noen barndomsminner er der av andre årsaker enn hukommelse. I dette tilfellet er historien repetert ofte nok til å sitte på minne. Også tror jeg kroppen er i stand til å huske smerte.
I min barndom var jeg barn. Og trolig allerede den gang stor i kjeften. En måte barn utforsker på er ved å putte gjenstander i munn. Jeg puttet et helt rekkverk i munnen. På vinterstid. Det var av stål. For de som er lokalkjente, og husker litt tilbake var det rekkverket utenfor Thorsrud manufakturforretning. Tror faktisk det står der den dag i dag. Må sjekke det en dag.
Mamma var inne i butikken. Min søster, som nok var enda yngre enn meg, da også, var stor nok til å forstå behovet for hjelp. Og hjelp kom. Jeg for min del hadde nettopp lært om hjelpløsheten det medfører å sette leppene på kaldt stål.
De som eide butikken hadde innlagt vann. Selv i min barndom var det slik. Jeg er blitt fortalt at opptil flere mennesker, deriblant mamma, brukte energien på å holde meg i ro, mens butikkinnehaveren fylte en bøtte med vann. Kokt tunge er visstnok en delikatesse. Litt usikker om tosketunge er inkludert. Heldigvis var vannet bare lunkent.
Lunkent vann på rekkverket hjalp. Tungen og leppene løsnet. Jeg husker ikke dette, men har likevel aldri gjentatt eksperimentet. Jeg vet også at urinering på fastiset leppe hjelper. Litt ekkelt alternativ. I 2022 er det heldigvis et alternativ å bare røske løs leppene og bli et moteikon.