Jeg har aldri likt situasjonskomedier. Synes de er kleine, også har produsentene dårlig fantasi. En annen side kan være at jeg føler meg truffet.
Utsjekkingen i dag gikk greit. Jeg forlot den fantastiske sjøutsikten for å slippe å føle meg fanget i villmarken. Litt skummelt var det å dra uten å ha en overnatting klar, men … Jeg hadde jo sendt noen airbnbforespørsler dagen før som jeg regnet med få svar på i løpet av formiddagen, også er det alltid noen dyre rom til leie om alt annet skjærer seg.
Jeg benyttet meg av den ene fluktveien fra hotellet og tok shuttlebussen til Phuket town. Der ble jeg satt av på det fortauet de kalte busstasjon. Busstasjonen sto på mange måter i stil til bussen. Den minnet meg litt om kjøretøyet som fraktet meg fra militærleiren i indre Troms til flyplassen da jeg skulle ha permisjon for OL på Lillehammer. Den gang var det også 25 grader. Kan med hånden på hjerte si turen var mest behagelig i 25 plussgrader.
Turen kosten nesten ingenting og lenge virket det som vi slapp betale nesten ingenting også. Men plutselig, ut av intet svingte bussen til siden og stoppet. Sjåføren kom bak på planet og tok betaling.
Vel fremme i Kata satte jeg meg på en restaurant med WiFi. Finner du en restaurant uten WiFi her, så er du ikke her. Ingen respons på noen airbnb-henvendelse. Jeg lette litt rundt på internettet etter flere alternativ, før jeg tok old-school-varianten og trasket av sted. Trasket fikk jeg knapt gjort før jeg fant et rom til leie skilt. De hadde et rom for en natt, og ett annet for 6 netter. Reddet på kort sikt.
Nå viser det seg at utleieren har slekt. Og plutselig har jeg rom helt til jul. Det blir en flytting om en uke, men det er greit. Sjøutsikten har jeg ofret. De pengene jeg har spart på det skal jeg bruke på kontorlandskap. Det er rart hvordan prisen stiger om avstanden til begivenhetenes sentrum overstiger 300 m. Jeg flytter inn på et helt nytt hotell, 304 meter fra sentrum om 7 dager. I følge onde tunger har jeg bare godt av gåturene.
So far so good. Rommene måtte betales på forhånd. Dette nye hotellet, som har hele 4 rom, og vert som snakker, men ikke engelsk, er for nytt til å ha VISA-terminal, så alt skulle gjøres opp på første stedet. Da slo kortet mitt seg vrangt. Jeg tenkte kanskje jeg hadde overskredet en grense jeg ikke har, så jeg kontaktet banken for å sjekke. Samtidig overførte jeg penger til reservekortet mitt. Til tross for en skråsikkerhet rundt koden på reservekortet valgte jeg å sjekke. Koden husker jeg, men sperret lyste det mot meg. Det er ikke godt gjøre annet enn å glise når men sitter med to kort som krangler, en lommebok med småpenger i og en delvis betalt leiekontrakt. Jeg er jo i smilets land.
Plan A var på ingen måte å bruke tid på norske banker, men jeg fikk nå enda en påminnelse om hvorfor jeg er kunde i Etnedal sparebank, så nå har det meste ordnet seg. Vanligvis reklamerer jeg ikke på bloggen min, men nå laget det seg slik. Jeg hadde plutselig penger til både massasje og middag. Og solkrem faktisk. Vet ikke om søstera mi leser bloggen, så kanskje noen kan fortelle henne at jeg har kjøpt solkrem.
Nå tror jeg innkjøringsproblemene er ferdige, så nå kan jeg begynne med det jeg dro hit for. Målet er å få kroppen ut av water og i orden. Massasje, trening, Thaimat, sol på psoriasishud og kanskje saltvannsbad om noen dytter meg uti, bli kvitt kontorarbeidetsomharhopetsegopp, også vips, så virker sikkert kroppen mye bedre og alle rare situasjoner histori.