Kategorier
Ukategorisert

Reiselysten siger på.

Jeg gleder meg sjelden. Det er nok et selvforsvar mot skuffelser. Heldigvis har jeg ikke gledet meg så mye til denne Thailandsturen. Til nå har den vært vanskelig. Men forhåpentligvis går det seg til.

Utover høsten kjente jeg at reiselysten begynte å vende tilbake. Da snakker jeg ikke om Thailandsturen nå, for den skulle i utgangspunktet være en hyttetur med flytransport. Jeg snakker om slik reise der man pakker sekken og utforsker verden. For 15 år siden var nesten alle reisene mine slik. Så tror jeg muligens det var malariaen som satte en demper på reisetrangen. Dagen før avreise fant jeg igjen reisebildene mine fra Iran og Sør i Afrika. Det bidro unektelig til enda mere reiselyst. Det er bra. For denne Thailandsturen blir muligens ingen hyttetur, men en reise.

I dag sendte reisebyrået, jeg brukte uten å vite det, meg over Phuket i taxi. Taxien var bare 2 uker gammel. Genialt. Splitter ny bil gjær noe med kollisjonsvilligheten til de fleste sjåfører. Sjåføren snakket villig vekk. Jeg tror det var engelsk. Skjønte ingenting, men smilte. I en drøy time.

Må slanke meg så jeg får plass utenfor veien.

Etter hvert som vi nærmet oss hotellet, eller forlot sivilisasjonen som det også kan kalles, skjønte jeg at jeg skjønte en del av gårsdagens telefonsamtale med agenten. Jeg forsøkte flere ganger å spørre om det var flere restauranter og massasjesteder rundt resorten. Han nikket og bekreftet det. Nå vet jeg ikke om han nikket, men de fleste som svarer så ivrig nikker når de svarer. Det er mulig å fa massasje og mat på resorten, men det koster, slik det ofte gjør på flotte steder som mangler konkurranse.

Utsikten fra verandaen er innenfor.

Taxien svinget seg gjennom landskapet på en vei som er langt mer svingete enn livet mitt. Asfalten var fin og utsikten var grønn. En kantklipper hadde trolig startet arbeidet på den gule stripa. Aner ikke når de sist kjørte kantklipper her og aner ikke hvor fort vegetasjonen vokser, men vegetasjonen hadde i vert fall vunnet kappløpet.

Egentlig tok jeg bilde av gravemskinen som ødela stillheten her uti provinsen, men bildet kan heller vise vegetasjonen.

Vi fant en resort til slutt. Den var slik plassert at jeg for en gang skyld kan si meg enig med Leirskogingene, som hevder Leirskogen er sentralt. Veien opp til resorten var så bratt at åsveiene i Sør-Aurdal fremstår som curlingarenaer. Sykle opp kunne kanskje gått, men ned ville jeg nektet. Og bedre blir det ikke av innfødte som har gammel bil. Jeg gikk en tur opp og ned for å komme meg rundt litt. Heldigvis hindrer motorene sjåførene i å kjøre fortere enn lyden, så det er som regel sjans til å komme seg unna. Jeg hadde behov for det noen få ganger på fotturen min. Jeg gikk noen kilometer for å sjekke om det var så få naboer som jeg trodde. Eneste tegn til liv var en rekefarm. Visste ikke at slik finnes, og tar høyde for at engelsken min, eller bereteren sin gir åpning for at rekefarmer ikke finnes. Jeg snudde og gikk/klatret tilbake til hotellet. Der fikk jeg vite at det går gratis buss fra hotellet til byen to ganger om dagen, og en gang tilbake. Bussturen tar omtrent 25 minutter. Tilbake var klokken 18. Denne hyggelige karen, fortalte også at det var en liten privat hotellstrand med gratis kajakkutlån nederst i lia. Jeg trillet ned dit, og bestemte meg i løpet for turen for å gjøre alvor av redusert kaloriinntak på turen.

Stranda var grei nok den. Riktignok den aller minste sandflekken eg har sett i dette landet, men sand, og passe grunt utover. Og hotellbar ved siden. Også basseng. Av en eller annen grunn er det bassenger over alt i dette landet med de fantastiske strendene. Dette hotellet har intet mindre enn 3 bassenger.    

Etter en totalvurdering som tok en halv dag har jeg bestemt meg for å droppe hytteturen til fordel for en reise, som jeg håper blir hyttetur. Jeg har kansellert bestillingen med agenten og håper jeg får igjen pengene. Hotellet her er flott. Egentlig langt flottere enn jeg er komfortabel med. Vanligvis bruker jeg ikke reisekassa på flotte steder å sove. Nå måtte jeg for å få sjøutsikt i Kata. Og hotellet jeg er på nå er enda en klasse opp. Kanselleringen medfører at jeg ikke vet hvor jeg skal sove i morgen natt, eller noen av de andre nettene fram til jul for den del. Men det blir et sted jeg slipper å sitte på rommet etter 19.00.

Skjønner det er lite å gjøre på kveldstid når gjestene etterlater seg slike kunstverk på senga.

Legg inn en kommentar