Det er alltid trist og meningsløst når unge mennesker dør. Dessverre skjer det med ujevne mellomrom. Og slik må det fortsatt være.
Jeg blir lettere sjokkert over barneombudets uttalelse: At barn dør under barnevernets omsorg er alvorlig, og det skal ikke skje, sier Engh til TV 2.
Jeg har jobbet på barnevernsinstitusjon i 3 år. Vi var 6 medlevere på jobb til en hver tid. Vi ofret mye for ungdommene skulle ha faste voksne å forholde seg til. Relasjon var behandlingsformen vår, så vi bodde på kollektivet i 16 døgn og hadde 12 døgn til annet liv.
Ofte var jeg den miljøterapeuten som presenterte nye ungdommer for kollektivreglene og det var ofte jeg som ble sendt ut på leting når ungdommer rømte. Leser du mellom linjene her skjønner du at jeg ofte var i konfrontasjonslinjen. Ofte måtte jeg også ofre meg for å skape relasjon mellom ungdom og kontaktpersonene deres. Profesjonen min medførte en del trusler mot meg og jeg praktiserte en del tvang mot ungdommene. Tvang som håndheving av mobilforbud, ransakelse etter våpen og dop og transport og opphold borte fra kollektivet når de utgjorde en trussel mot andre ungdommer.
Hverken jeg eller arbeidsplassen min ønsket ikke færrest mulig konfrontasjoner. I motsetning til barneombudet vet vi hva en slik linje ville innebære. Alternativet til rømminger og andre uønskede hendelser er utbredt frihetsinnskrenkelse ved bruk av tvang. Det finnes eksempler på folk som tar livet sitt på glattceller, så tvangen må være mer inngripende en innelåsing i et tomt rom.
Barnevernet får mye kjeft. En del fortjent, og veldig mye ufortjent. Den ufortjente kjeften får ofte stå uimotsagt. Mang en barnevernsansatt har nok forbannet taushetsplikten når det har stormet som verst rundt dem.
Barneombudet bør på ingen måte lage en forventning om tryllekunster fra barnevernet. Barn som kommer på institusjon har gjerne en del dårlige valg i bagasjen. Endring av oppførsel tar tid, og tilbakefall skjer. Tilbakefall som gjerne inkluderer biler i stor fart, rusmidler, eldre kamerater, sex, assortert inntektsbringende arbeid og selvfølgelig flukt fra politi og barnevern. Mennesker med frie valg har mulighet til å dø. Hva skal vi med et barneombud uten den innsikten?
Et barnevern som fratar ungdommene muligheten til å rømme vil jeg ikke ha. Enda mindre vil jeg leve blant folk som tror barnevernsarbeidere er tryllekunstnere. Ureflekterte folk er en trussel mot det meste. Et barneombud som tilhører den gruppen trenger vi absolutt ikke. Det er trist når unge mennesker dør, men et samfunn der de mister muligheten til å dø er langt tristere.
Hva vil barneombudet si når en grundig gjennomgang av dødsfallene på institusjoner konkluderer med låste dører, flere ransakinger, remmer, begrensning av sosialkontakt og neddoping er garantien mot dødsfall i barnevernets forvaring?