Noen helger er brutale. Og noen ganger skjer det brutale nær.
Denne helgen vil jeg ikke ha opp igjen. Jeg kan ønske det slik, men heldigvis har jeg ingen bestemmelsesrett. Ansvaret for å bestemme over liv og død vil jeg ikke ha, og jeg unner ingen andre å ha det heller. Livet tar sine egne vendinger, så får vi henge med etter beste evne.
Interrailet jeg fablet om i siste halvdel av januar og første halvdel av februar er avlyst. Eller endret til kortere flyferier. Interrailbillettbestillingen falt bort med varselet om et 102 års liv på siste vers. Et liv med mange sanger og 40 år med gode minner for meg. Jeg ville ha med meg begravelsen. Ta farvel. Dele gode minner.
Alle telefonanrop var potensielle dødsbudskap. Og fredag kom dødsbudskapet. Men det var helt feil. En kar i slutten av 30-årene. Jeg har møtt fyren bare en gang. Et hyggelig møte. En stødig type.
Men til tider kan det være tungt nok å bare kjenne. Kjenne mennesker som kjenner smerten. Blir så maktesløs i slike situasjoner. Har ingenting å stille opp med utover å stille opp. Håpe det er til hjelp. Det er trist å miste bestemødre på 102. Et menneske som har vært der hele mitt liv. Men trist blir til tragisk når noen mister kjæresten sin, faren sin og sønnen sin alt for tidlig.
Tankene lefler med ideen om å flytte til skogs. Kutte kontakten med alle mennesker. Kjenner man ingen, så rammes man av færre tragedier. Men, som Janis Joplin synger: Freedom is an other word for nothing left to lose.
Jeg har ingen «freedom». Og er glad for det. Midt i sorg og elendighet dukker erkjennelsen av et rikt liv opp. Jeg kjenne mange. Mange mennesker jeg er glad i. Mennesker jeg ønsker det beste for. Jeg ønsker det beste for mennesker jeg ikke kjenner også, men elendighet på egen dørstokk merkes best.
Verden er så urettferdig. Byrdene er så feil fordelt. Noen må bære så mye mer enn andre. Børa er det umulig å ta over, uansett hvor mye en vil, men forhåpentligvis hjelper det å støtte. Lenge. I 102 år er det få forunt å støtte noen, men livet ut kan de heldigste av oss bidra. Kanskje er det til tider stymperen som hjelper stakkaren, men ensomt er det dog ikke. Vi bærer med den ryggen vi har.
Helgen bar også bud om en kamerat som er blitt syk. Jeg må psyke meg opp til å ringe en dag. Heldigvis trenger jeg ikke jobbe så mye med egen psyke for det. Skravle kan jeg. Vi har alle være kompetanseområder. Greier jeg å kvitte meg med smarttelefonen også, skal jeg bli flinkere til å ringe venner. En likes på sosiale medier erstatter ikke stemmer. Men våger jeg stole på at andre ser det slik? Har folk tid til en prat lenger, eller har telefonutviklingen kommet i veien for det? Snart vet jeg svaret. Antall telefonnummer med støv på er stort. Skal sjekke om Clas Ohlson har støvklut.
I går skulle min første kjæreste fylt 49 år. Det ble slutt mellom oss for 42 år siden. Forholdet var vel omtrent så alvorlig som kjæresteforhold mellom 7-åringer er. Jeg lurer på hvor vi hadde det fra at kjærester gjemte seg under madrasser i ribbeveggrommet, men det gjorde vi. Også så vi ikke på hverandre på skolen. Men vi var kjærester på ordentlig. Hun ble bare 19 somre. Heldigvis var vi lykkelig uvitende om det der vi løp rundt og var hormonløse kjærester. Hva morgendagen bringer er det godt å vite lite om. 42 år gamle gode minner er det greit å ha med.
Noe jeg begynner å ha mange av er livreddende førstehjelpskurs. Et merkelig uttrykk. Det finnes ikke livreddende førstehjelpskurs. Vi kan utsette døden. Før eller siden kommer den. Forhåpentligvis siden. Med mye smerte til de rundt. Smerten andres død påfører oss er bare et tegn på gleden vi hadde over å kjenne dette mennesket. I starten krangler sorgen og det meningsløse med de gode minnene. For min del har det alltid vært slik at de gode minnene går seirene ut av krangelen. Men det kan ta år.
Jeg vil ikke ha en ny slik helg. Likevel skal jeg gjøre mitt beste for å oppleve det. Alternativet er jo å kutte kontakten med folk. Vennskap kommer med en pris. En pris jeg villig til å betale.