Jeg leker litt med aksjer. Der vurderes oppside og nedside før en invisterer. Jeg merker jeg vurderer mennesker på samme måte. Og nedsiden ved å snakke med folk vurderes veldig ofte som større enn oppsiden. Derfor holder jeg langt oftere kjeft nå enn jeg gjorde før. Heldigvis er det slik i aksjemarkedet, og menneskemarkedet, at noen objekter kjenner en reaksjonsmønsteret til, så reaksjonsmønsteret deres er ganske forutsigbart.
Forandringen som har skjedd med mennesker tror jeg, er en individuell forventning om at ukjente skal vite hva de føler og føre samtaler deretter. Det er jo plutselig risikabelt å spørre om folk er single. Og de har jo rett. Jeg har ingenting med det.
Om folk har barn er ikke min sak. Og jeg kan ikke vite om de er ufrivillig barnløse, lider av fødselsdepresjon, angrer på hele barnet eller ikke. Så det er plutselig uhøffelig å spørre.
Før var en vanlig smaltalkinnledning å spørre hvor folk kommer fra. Nå er det feil. Det er slett ikke sikkert individet er stolt av sitt opphav, og sliks spørsmål setter i gang traumer.
Hva heter mannen din eller kona di er det feil å spørre om. Det er jo å tråkke på dem som er gift med en av kjønnet jeg da ikke sier.
Skummelt er det også å spørre mennesker hva de jobber med. Det finnes jo mennesker som er arbeidsledige eller uføre. Samfunnsforventtningen er å slippe å si slikt.
Reise seg for eldre er farlig. Det er direkte uhøffelig å indikere at noen trenger å sitte.
En kamerat var med på raftingtur omtrent 25 år etter han var med for første gang. Han savnet grillstoppet vårt, og lurte på hvorfor vi hadde kuttet det ut. For 25 år siden sa folk ja takk eller neitakk til grillpølser og melkesjokolade. Nå spør de hvor kalkunalternativet, veganeralternativet, det fettfrie alternativet, osv. er, og forventer at vi skal ha akkurat det de ønsker. Det som før var en positiv pause, blir nå en negativ opplevelse fordi det enkelte individ føler seg ikke ivaretatt.
Jeg lurer på om dette innlegget er et argument for å innstallere facebook på telefonen igjen. Ingen blir jo fornærmet om jeg sitter helt taus med nesa ned i en skjerm.
