De siste årene har jeg tenkt å være hjemme på Grønland under Pride neste år. Året i år ble som de andre årene. Tiden strakk ikke til. I år ergret dette meg litt. Jeg tenkte mye på det. Burde få det med meg. Så åpenbarte det seg en åpenbaring. Jeg skal ikke dra på Pride neste år heller. Av respekt for mine skeive venner.
Mine skeive venner, som jeg ikke aner antallet av, ber om å bli behandlet som andre. Og det prøver jeg å respektere. Tror egentlig det går fint. Med unntak av kjæresten jeg måtte ha til enkelte tider er jeg lite opptatt av kjønnet på kjæresten til mine venner. Det er langt verre om de er en pikk, enn om de har en pikk. Men dette ble jo en avsporing, og neppe den siste. Faktisk kom jeg på en til med det samme. Noen ganger blir jeg spurt hvor mange homofile venner jeg har. Av folk som direkte indikerer at stort tall der er status eller legitimerer meninger. Helt ærlig må jeg innrømme min uvitenhet. Jeg teller ikke venner i kategorier, og det er ingen unntak for skeive. Påstanden min blir rett og slett at enkelte som har kontroll på hvor mange skeive venner de har forskjellsbehandler skeive. Tilbake til Pride.
Jeg begynte å tenke gjennom hvor mange russetog, 17. maitog, 8. marsmarkeringer, 1. maiappeller eller andre lignende ting jeg har møtt opp på siste 30 år. Samlet kan det telles på en hånd. Og de to gangene jeg gikk i 17. maitog i Oslo som barneskolelærer er da telt med. Teller vi veldig raus og legger til festivaler ol. må det kanskje, og bare kanskje, av to sokker for å holde tellingen. Oppmøte på Pride vil rett og slett være å forskjellsbehandle mine skeive venner. De ville faktisk havne mer i samme kategori som elefanter, løver, elvejuv og steinformasjoner om jeg dro for å se paraden. Og det ville jo være dumt siden de mest av alt ønsker å behandles som andre mennesker.
Dukker jeg opp på Grønsland under Pride neste år, så er det rett og slett fordi jeg bor der, og rusler en tur i området, slik jeg ofte gjør de gangene jeg lykkes i målet å være hjemme.