En vanskelig sommer er over. Riktignok kom første ordentlige sommerdag på første høstdag, men sommeren er over.
Dessverre er ikke grubling og depresjon knyttet til årstider, men mangt jeg har grublet på får sine svar uavhengig av meg når vinteren kommer.
En ting jeg som følger i kjølvannet av avgjørelsene jeg tar er habil, eller ikke habil. I øyeblikket er jeg i Oslo. Fraktet av buss. Fordi bilen min står. 470 kroner for bussbillett en vei og det faktum at skigardsjobber kunne befares om jeg hadde bil gjorde bussalternativet uaktuelt i utgangspunktet. Ganske interessant at transporten til Thailand i november blir 10 % dyrere om jeg starter i Valdres i stedet for Oslo, men nok om det.
Bil er dyrt. Og jeg har to. Eller firmaet har en og jeg har en. Begge er nødvendige for å drive firma. Jeg vet ikke hvor mange mil privatbilen min har gått i firmasammenheng, men det er mange. Raftingfirmaet trenger hengerfeste. Ansatte uten hengerfestet må bruke min bil på arbeidsturene. Flere ganger har jeg kjørt av sted for å hjelpe ansatte som sliter med egen bil. På kurs i Sjoa er det uaktuelt med kollektivtransport, og lite gunstig å ta firmabilen. Det er tross alt andre i bedriften som suser rundt å setter opp gjerde.
Bilkostnaden i kroner er stor. Kostnaden i bekymring er langt større. I 2 uker har bilen min nektet å starte. Og eksosanlegget falt av firmabilen. Selv om EU-kontrollen for litt siden sa alt var i orden. I min enkelthet tenker jeg EU-kontrollene skal si noe om sikkerheten og tilstanden på biler. Men jeg tar ofte feil, og hva EU-kontrollen er til må jeg gruble videre på.
I Oslo har de fjerne de fleste parkeringene. Det var ganske mange gateparkeringer i området da jeg flyttet hit i 2015. Det kostet 300 kroner i året for retten til å krangle om de plassene. Som regel kjørte jeg bil til Oslo, parkerte den og brukte sykkel i uka.
Bil trengte jeg fordi helgene gjerne gikk med til raftingturer, skigardsgjerding eller annet som vanskelig lot seg kombinere med kollektivtransport. Hei bussjåfør. Jeg skal til Hønefoss, og skal ha med meg disse 50 meterne med skigardsmatriell. Jeg prioriterte også jobber i Osloområdet eller rundt Roa og Hønefoss. De kunne jo gjøres på tur mellom Valdres og Oslo. Det ble mindre kjøring på denne måten.
Nå har MDG fjernet de fleste parkeringene i området jeg bor. Til gjengjeld koster det 5000 kroner i året for rettigheten til å kjøre rundt å lete etter ledig parkeringsplass. Halve dieselforbruket mitt på en Valdres-Oslotur skjer i kvartalet der jeg bor, på leting etter parkeringsplass. Før var det noen plasser som var tilgjengelige fra 20.00 til 08.00. Ankomsten min var gjerne etter 20.00. Da var det ledige plasser. Og var det skigardsgjerding i Osloområdet dro jeg før 08.00. På fridager flyttet jeg bare bilen klokken 07.59. Det var alltid ledige plasser på morgenen.
Nå er disse 20.00 til 08.00 plassene fjernet. Og de plassene som oftest var ledige ellers er gjort om til el-bilplasser. Habil or not habil er virkelig et spørsmål for meg. Og det er et stort spørmål. Hele livet mitt må tilpasses det valget jeg tar i forhold til habil. Uten bil må jeg skifte jobb. Jeg har vurdert come-back i læreryrket og finner tre argumenter for: 1: Det er godt å slippe ansvar. 2: Lønningtreff og annet sosialt som følger med et kollegium. 3: fast lønn. Ergo bør jeg ikke bli lærer igjen. Disse tre grunnene kan ikke forsvare å delta i ødeleggelsen av barn. Da er uføretrygd et langt bedre alternativ. Har minst tre ting i legejournalene mine jeg kan bygge videre på om jeg vil ha trygd. Forsikringsselskapene sier i det minste at journalen min tilsier trygd. Trygd har aldri fristet, men det er bedre en destruktivt arbeid.
Habil, bosette seg fast i Valdres og drive med skigard og elveaktiviteter er selvfølgelig et alternativ. En av fire psykologer jeg var hos i 2013 sa det slik: du har to valg, enten kan du bil i Valdres og ta livet av deg, eller du kan flytte. Selvmordsstatistikken i Valdres er velkjent og tema for nasjonale nyheter. For uinnvidde virker det nok som jeg er en del i Valdres, og det er helt rett. Men jeg har forandret vanene mine totalt. Handler i andre butikker enn jeg gjorde før 2013, så jeg møter andre mennesker. Omgås stort sett bare slekt og noen får venner i arbeid og fritid . «Lokalbefolkningen» møter jeg stort sett bare i begravelser eller andre familietragedier. Habil og fast bosted i Valdres gir helt sikkert +1 på selvmordstatistikken. Det løser for så vidt denne bloggens dilemma. Trenger jo ikke habil da.
Inntil videre får jeg bo i Oslo og gruble over habil eller ikke habil.